Annonse
Debatt
Kvalitet i barneverninstitusjoner
Kvaliteten i barneverninstitusjonene må styrkes. Vi trenger varierte institusjonstiltak med tydelig definerte formål, der innhold og metodikk er tilrettelagt ut fra kunnskap om hva som virker for hvem.
Barneverninstitusjonene er med jevne mellomrom gjenstand for kritiske medieoppslag. Det fremmes bekymring for kvaliteten og for at barn og unge utsettes for overgrep.
Bekymringene er ikke nye. Studier viser generelt dårlige resultater etter opphold i institusjon, selv om det også går bra med noen ungdommer. En norsk registerundersøkelse i 2008 fant særlig dårlige resultater for barn og unge som hadde vært i institusjon.
Det er et stort forbedringspotensial, og det statlige barnevernet, Bufetat, har igangsatt arbeid for å styrke kvaliteten i barneverninstitusjonene.
Kvalitetsforskriften og godkjenningsordningen i 2004 førte til at den generelle kvaliteten både i statlige og private institusjoner ble bedre, og mange såkalt useriøse tiltak er nedlagt. Mye godt barnevernsarbeid utføres i institusjonene, men det er store regionale forskjeller, og det er forskjeller mellom ulike institusjoner. Det forekommer også hendelser som ikke skal forekomme i institusjoner. Dette er et problem som ikke bare finnes i Norge, men også i de fleste andre land.
Bufetat nedsatte høsten 2009 en arbeidsgruppe som har fokus på ytterligere kvalitetsutvikling. Gruppen skal gi forslag til hva som skal være etatens målsetting med å tilby institusjonsplass til ulike målgrupper, hva som skal være generelle kvalitetskriterier for barneverninstitusjoner, hva som skal være målgruppespesifikke kvalitetskriterier, og hvilke særlige krav som bør stilles til institusjoner som har flere målgrupper. Målet er et mer likeverdig, kvalitativt bedre og kunnskapsbasert institusjonstilbud til ulike målgrupper av barn og unge.
Arbeidsgruppen har innhentet innspill fra praktikere, kommuner, Bufetats fagteam, fylkesmenn og brukere. Vi har mottatt nyttige innspill fra Landsforeningen for barnevernsbarn og Barnevernproffene - ungdom som har vært i, eller er i institusjoner. I tillegg vurderes relevant forskning om bruk av institusjoner. Rapporten skal være ferdig høsten 2010, og det er for tidlig å konkludere fra gruppens arbeid.
En del utfordringer med bruk av institusjoner er likevel kjent. Vi vet at bruk av institusjoner kan resultere i utilsiktet negativ utvikling gjennom at ungdommer lærer negativ atferd av hverandre. Dette synes særlig å gjelde dersom ungdom med ulike problemer samles i samme institusjon. Norske og internasjonale undersøkelser viser at noen ungdommer lærer kriminell atferd og presenteres for rusmisbruk i barneverninstitusjoner. At det er vanskelig å holde barneverninstitusjoner totalt rusfrie er et faktum, og heller ikke vanskelig å forstå. Selv ikke i fengsler klarer man dette.
Institusjoner med for stort fokus på kontroll og straffende konsekvenser av regelbrudd fungerer dårligere enn institusjoner som balanserer grad av personalkontroll med involvering av ungdommene. Dette sammenfaller med forskning på hva som er adekvat foreldrepraksis.
Positiv utvikling som oppnås i institusjoner avtar ofte etter avsluttet opphold, når ungdom ikke følges opp. Det er derfor alltid nødvendig å ha fokus på relasjoner til familie, skole og fritidsaktiviteter, og gi adekvat oppfølging etter avsluttet opphold.
Barn og unge i institusjoner er sårbare og har ulike behov. Noen har rus- eller atferdsproblemer, andre har dårlig selvbilde, angst eller andre psykiske problemer. Andre igjen trenger hovedsakelig en trygg og god omsorgsbase som støtter og legger til rette for normalutvikling.
Ungdom med ulike behov trenger varierte institusjonstiltak med tydelig definerte formål, der innhold og metodikk er tilrettelagt ut fra kunnskap om hva somvirker for hvem. Gode kartleggingsrutiner som sikrer at ungdom får et tiltak som er tilpasset deres behov må være en del av dette.
Tilsyns- og godkjenningsordninger er ikke tilstrekkelige for å sikre god kvalitet i barneverninstitusjoner. Gode institusjonstiltak må kunne beskrive innhold i tiltaket, både teoretisk og i praksis. Det må også etableres kvalitetssikringssystemer som kontrollerer at faglig praksis samsvarer med teoretiske beskrivelser - at institusjonene faktisk fungerer slik som de beskrives.
Kvalitetssikringssystemer vil bidra til økt kvalitet i institusjonene, og vil avdekke avvik.
Forskning viser at for de aller fleste barn og unge er hjemmebaserte tiltak eller fosterhjem å foretrekke. Det er også veldokumentert at slike tiltak ikke er egnet eller tilstrekkelig for alle barn og unge.
For noen er institusjonsopphold i kortere eller lengre tid ikke bare nødvendig, men et godt tiltak for å styrke mulighetene for god samfunnstilpasning senere.
Ingen nordiske land har som mål å fjerne institusjonene. Institusjoner som er tilrettelagt for spesifikke målgrupper og som i praksis tilrettelegger for positiv utvikling, kommer også i framtiden til å være både et nødvendig og godt tilbud til barn og unge som trenger hjelp fra barnevernet. Dette betinger imidlertid at tiltakene er godt tilpasset ungdommers behov, at fokus på positiv utvikling i forhold til skole, familie og fritidsaktiviteter er en integrert del av oppholdet, og sist men ikke minst; at adekvat oppfølging etter avsluttet opphold er på plass.
