Kulturlov og -liv

Loven vil heller ikke gi den enkelte innbygger noen rett på kulturtilbud. Den rokker ikke ved den kommunale handlefriheten. Det hadde vel heller ikke vært mulig med Senterpartiet i regjeringen.

Kritikere har hevdet at en så generell lov vil ha minimal betydning for det lokale kulturlivet. De mer optimistiske mener at kulturloven vil styrke kulturens posisjon lokalt, og på den måten bidra til at kulturfeltet vinner noen flere kamper om kommunale budsjettkroner.

Behovet for en kulturlov må sees i sammenheng med nedbygging av andre styringsvirkemidler i lokal kulturpolitikk. Kulturområdet har til nå vært det klart minst regulerte området i kommunepolitikken. Kommuneloven av 1992 overlot til kommunene selv å finne en hensiktsmessig organisering av virksomheten sin. Dette førte til at mange kommuner valgte å organisere kulturoppgavene sammen med andre politikkfelt, som utdanning eller næring. Kulturutvalgene og kulturetatene forsvant. Mange kvittet seg med stillingen som kultursjef.

I en undersøkelse av kommunal kultursektor fra 1998, fant jeg at omorganiseringen i mange kommuner førte til en ressursmessig nedprioritering av kulturområdet. Når kulturfeltet ikke lenger hadde sterke institusjonelle rammer rundt seg, og feltet mistet viktige talspersoner i politikk og administrasjon, ble kulturen ofte taperen i forhold til sterkere og mer detaljregulerte områder som utdanning og helse. Hvordan utviklingen har vært etter 1998, vet vi lite om. På det organisatoriske området har tendensen fortsatt. Nå er det bare et fåtall kommuner som fortsatt har eget kulturutvalg og egen kulturetat.

Samtidig er kulturlivet i norske kommuner svært mangfoldig. Mangfoldigheten skyldes dels at kommunene er så forskjellige. En kommune med hundre tusen innbyggere vil ha et ganske annet tilbud enn en kommune på tusen. En liten kommune som ligger tett opp til en storby vil kunne utvikle et annet tilbud enn en liten kommune i distriktene. En kompakt og tettbygd kommune har andre forutsetninger enn en kommune der folk bor spredt.

Men mangfoldigheten i det kommunale kulturlivet skyldes ikke minst at svært ulike aktiviteter og interesser utfolder seg i dette feltet. Kulturområdet er en arena både for kunstnerisk, profesjonell aktivitet, for frivillig ubetalt arbeid, og for utvikling av næringsinteresser.

Kultursektoren har også endret seg enormt over tid. De ulike fasene har manifestert seg i ansettelser. Dette ble veldig klart for meg da jeg deltok på årsmøtet for NOKU på tampen av 1990-årene. De kommunale kulturarbeiderne var en synlig uensartet gruppe. Der hadde vi både de «finkulturelle» i sine diskrete, elegante klær, ungdomsklubblederne i røffe, rocka antrekk, de noe sprekere idrettsforkjemperne, og - de ofte eldre og nynorsktalende - lærerne. Splittelsen ble total da årsmøtets kulturelle byvandring sammenfalt med Norges åpningskamp i fotball-VM.

Men mye har skjedd også de senere årene. I dag kompletteres denne buketten av kommunale kulturarbeidere sannsynligvis med menn i dress og slips. Kulturfeltet er blitt stadig tettere knyttet opp mot lokal næringsutvikling. Kommunenes rolle har endret seg. Mens politikere og kulturbyråkrater tidligere kunne styre ved å dele ut penger til kommunalt aksepterte kulturtiltak, foregår nå mye av utviklingen av kulturfeltet i et partnerskap mellom kommunen, frivillige og private.

I statsvitenskapelige termer sier vi at det er skjedd en endring fra hierarkisk styring til governance. Governance i innebærer at politikken utformes gjennom kommunikasjon i nettverk av ulike, men likeverdige partnere. Den praktiske kulturpolitikken vedtas ikke lenger i kommunestyret.

Dette gir nye utfordringer for styringen og utviklingen av feltet. Det blir vanskeligere å skille mellom kommunalt finansierte kulturtilbud, tilbud som gis av frivillige organisasjoner og tilbud som gis imarkedet. Mange kulturaktiviteter overskrider etablerte skiller mellom offentlig, frivillig og fortjenestebasert virke. Festivaler, utstillinger, teatre, orkestre og sang- og musikkgrupper er eksempler på aktiviteter der sivile, markedsbaserte og kommunale ressurser (og interesser) ofte veves sammen.

Det er vanskelig å se hvilken betydning en generell kulturlov vil ha i dette landskapet. Til syvende og sist vil det uansett være opp til den enkelte velger å avgjøre om de lokale politikerne makter å gi innbyggerne en god blanding av helsetjenester, skoletilbud, tekniske tjenester og kulturtilbud. For å synliggjøre kulturfeltet i det kommunalpolitiske landskapet, vil det være nødvendig med sterke og engasjerte kulturarbeidere. Det er denne gruppen som må bli lovens voktere og forkjempere lokalt. Og som må gi kulturloven et konkret innhold i sin kommune.

Skrevet av: Trine Myrvold