Kultur til all slags bruk

Der industrien flytter ut, rykker kulturen inn. Kultur er motor i næringsutviklingen. Festivaler skaper arbeidsplasser, og setter steder på kartet. Nye kulturbygg fremmer byfornyelse, og gir nye arenaer til utøvende kunstnere. Det å tro at kultur er svaret på samtidens utfordringer og vanskelige spørsmål, kalles av forskerne for kulturalisering. Det er et kultursyn som brer om seg i norske lokalsamfunn, viser nye forskningsrapporter.

«Lokalt kulturliv i endring» heter det store forskningsprosjektet som har produsert to leseverdige rapporter. Det er omtrent hvert tiår at noen ser så grundig på det lokale kulturlivet, og i dette prosjektet har man tatt for seg endringene de siste 10 til 15 årene. Det er Norsk senter for bygdeforskning i Trondheim og Diakonhjemmet Høgskole i Oslo som har laget rapportene på oppdrag for Norsk Kulturråd.

 Forskerne har dypdykket og tallfestet kulturen i kommunene, og det er endringstrekk som alle lokale kulturbrukere har lagt merke til. Er man «pårørende» til et barn eller ungdom i kulturskolen, har det vært mange anledninger til å se opptredener – kanskje i et nybygd kulturhus. Festivaler er nesten umulig å unngå, særlig nå sommerstid. Et konservativt estimat anslår at vi har 900 festivaler i Norge. Halvparten av dem er kommet til etter år 2000.

Og spel finnes det rundt 130 av. Ikke alle spilles hvert år, men likevel. Det er et imponerende antall historiske teaterstykker som engasjerer noen profesjonelle og en hel skokk lokale amatører.

Hva så med den stille kulturen. Biblioteket for eksempel. Jo, biblioteket er viktig, selv om utlånet av bøker synker noe. Bruken av biblioteket endrer seg. Det er nå også et sted vi studerer, treffer kjente, går på konsert, ser film og hører på foredrag.

Drammen, Meldal og Kirkenes

I rapportene er tre kommuner blitt studert ekstra nøye, Drammen, Meldal og Kirkenes. Casestudiene viser hvordan kulturen har spilt en vesentlig rolle i lokale endringsprosesser.

Drammen er en by som har forvandlet seg mye siden 1988. Før var det en referanseby for alt som var leit og trist. Den var en tung og traust industriby, som mange bare kalte Norges styggeste veikryss. Det kunne bare gå en vei. Opp.

 Det hele begynte med noen miljøtiltak. Elva ble renset. Gang- og sykkelstier, badeplasser og fontener ble bygget. Så startet et stort omdømmeprosjekt for å lansere Elvebyen Drammen. En flott gangbru over til det ikke mindre imponerende nye biblioteket ble bygget. Kunnskapsparken er nærmeste nabo. Det gamle teateret ble pusset opp, et gammelt industribygg ble kulturscene, og ikke minst: Byens flerkulturelle preg ble synlig i musikk og teater. Dermed kan ingen lenger si at det er bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen.

Eksempel nummer to er Meldal i Sør-Trøndelag og musikkfestivalen i bygda Storås. Storåsfestivalen er et kulturelt tiltak som setter et lite sted på kartet. Kommunens håp er at festivalen kan fremme næringsutvikling, tilflytting og turisme.

Festivalen signaliserer også en åpen og inkluderende kultur, som er det motsatte av bygdedyret. Det urbane kommer til bygda. Ungdom fra byen får se at bygda har noe å tilby, og bygdefolk får se at byfolk kan være greie.

Det er ikke noen kommunal oppgave å drive festival, men kommunal velvilje er viktig for å få det til. Det betyr at kommunen involverer seg på mange nivå. Ordføreren er for eksempel styreleder i selskapet som eier festivalen, og lokalpolitikerne representerer et samfunnsengasjement og nettverksom festivalen har behov for. Det blir gitt økonomisk tilskudd, og skole, kommunelege og brannvesen er på ulike vis delaktige i festivalen.

Det tredje casen forskerne studerte er Kirkenes, som har satset på eksperimentell samtidskunst. Byen har utviklet seg fra gruveby til grenseby. (Og i senere tid gruveby igjen). Det var utgangspunktet for kulturopplevelsen Border-Crossing som ga en smakebit på både russisk og norsk kunst. Folket i kommunen fikk en gratis utendørs kunsthappening i vinternatten.

Kirkenes har gjort en endring i sin kultursatsing som vi ser stadig mer av rundt om i Kommune-Norge. De bygger ned sin egen kulturavdeling og produserer få kulturarrangementer selv. I stedet samarbeider de og støtter økonomisk profesjonelle aktører. I Kirkenes har de to statsstøttede kulturoperatører, nemlig Pikene på brua og Samovarteateret.

Nedbygging av kulturavdelinger, og færre ansatte på kulturkontoret har vært en trend i Kommune-Norge. Kulturpolitikerne er nesten borte. Kun 6 prosent av kommunene har egne politiske utvalg for kultur. Det betyr ikke at kulturen får mindre penger. Kulturens andel av de totale budsjettene har holdt seg ganske stabilt, rundt 4,3 til 4,4 prosent. Det betyr at stadig flere gjør som Kirkenes, og samarbeider med profesjonelle fordi de ønsker kvalitet og nivå på det som tilbys innbyggerne.

Et godt kulturtilbud anses som viktig i de fleste kommuner, og profesjonalisering er et synlig utviklingstrekk.