Kristins krisebudsjett

Storbanker i USA og Europa faller som korthus i tidenes kanskje verste finanskrise. I denne voldsomme turbulensen peiler Kristin Halvorsen (SV) seg inn på en «myk økonomisk landing etter oppgangskonjunkturen».

Statsbudsjettet hun legger fram tirsdag er uten tvil den vanskeligste jobben hun har stått overfor i sin tid som finansminister. Med det skal regjeringen både møte finanskrisen og vinne valget i 2009.

For å ha noen vinnersaker i valgåret, vil regjeringen bruke mer oljepenger i år. - Vi har et handlingsrom i finanspolitikken til å drive motkonjunkturpolitikk, sa Halvorsen til Aftenposten nylig. Regjeringen vil bruke muligheten handlingsregelen gir for å bruke mer enn 4 prosent av avkastningen fra Pensjonsfondet - utland i nedgangstider.

Men ikke mye mer, for nedgangen i Norge har ikke kommet særlig langt. Faren er fortsatt at Norges Bank holder styringsrenta høy, selv om mange analytikere nå forventer rentekutt.

Sysselsettingen er ennå rekordhøy i Norge, men det lyses ut færre stillinger. I bygg- og anleggsnæringen er de første oppsigelsene kommet, her vil trolig regjeringen styrke innsatsen. Ifølge Bergens Tidende vil den gjenopplive ordningen med å gi kommunene rentefrie lån til å vedlikeholde skoler. Jens Stoltenbergs løfte om titalls milliarder til vei og bane de neste årene må også følges opp.

Etter mye kritikk vil regjeringen legge inn større innsats for å bekjempe fattigdom, blant annet gjennom boligpolitikken.

Finanskrisen skjerper også den norske politiske debatten. Den har på nytt fylt begrepene «sosialisme» og «kapitalisme» med innhold. Det må være med skrekkblandet fryd Kristin Halvorsen utnytter krisens ideologiske sprengkraft og fyrer løs mot markedsliberalistene i Fremskrittspartiet.

De politiske skillelinjene mellom høyre- og venstresiden blir tydeligere. Og når selv Wall Street roper på staten, er det liten tvil om hvilken side som har de beste kortene. Det er venstresidens partier, særlig Arbeiderpartiet, som forbindes med politisk styring av finans- og næringsliv. Det var Gro Harlem Brundtland som ryddet opp i den norske bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet.

Når tilliten til markedsløsninger er på frysepunktet, vil også venstresiden tjene på økt oppslutning om velferdsstaten og fellesskapsløsninger.

I et slikt polarisert politisk klima kan finanskrisen gi de rødgrønne partiene et oppsving. Usikre tider kan også gi regjeringen et styringstillegg og skape en kriseforståelse som gjør at ikke alle løfter trenger å innfris.

Kristin Halvorsen analyserer ennå finanskrisen på avstand og tror konsekvensene for Norge blir udramatiske. Vår finansnæring er robust, og vi har oljepenger til å møte krisen med.

Men den uberegnelige finansorkanen kan også slå voldsomt tilbake mot regjeringen. Norske banker setter nå opp renta fordi det er dyrere å låne penger i utlandet. Det kan gjøre det tøft for stadig flere boligeiere. Hvis statlige redningsaksjoner ikke lykkes rundt om i verden, kan vi få en mer dyptgående økonomisk krise, med høy arbeidsledighet.

Hvis slike økonomiske realiteter innhenter de rødgrønnes ideologiske retorikk, er det ingen tvil om hva som blir avgjørende for velgerne.

Kanskje både derødgrønne og opposisjonen allerede nå skulle henge opp plakaten som prydet Bill Clintons hovedkvarter under valgkampen i 1992: «It’s the economy, stupid». Etter nedgangstider var økonomien viktigere for velgerne enn Bush’ seier i Golfkrigen.