Kommuner bør bruke nærbutikken

Siden 1995 har MERKUR-programmet arbeidet med sikte på å sikre innbyggerne i små lokalsamfunn tilgang til en veldrevet dagligvarebutikk som også kan bidra til å løse andre relevante servicetjenester for bygda. Programmet skal være til hjelp i kampen for å opprettholde og skape levedyktige lokalsamfunn. Det er finansiert av Kommunal- og regionaldepartementet og har et bredt sammensatt styre som representerer handelsnæringen og det offentlige. Programmet fikk en meget god evaluering våren 2006.

Merkur-programmet har over 600 butikker som deltakere. 10 sertifiserte konsulenter er engasjert i arbeidet med lokal gjennomføring og med å sørge for oppfølging av forbedringstiltak i de enkelte butikker. Se ellers hjemmesiden: www.merkur-programmet.no

Fra de mange samlingene vi har for butikkdrivere er det et gjentatt tema hvordan den enkelte kommune støtter opp om nærbutikken. Og her er det ikke mange lyspunkter. Vi mener at flere av kommunene bør legge en større del av sin handel til de butikkene som naturlig sokner til skole, barnehage, skolefritidsordning, omsorgsboliger, sykehjem m.v. På den måten kan kommunene gjøre et aktivt tiltaksarbeid i forhold til disse marginalt drevne bedriftene i utkantstrøk.

Den mest kjente innkjøpspolitikk er at kommunene, selv de i den ytterste utkant, gjør sine innkjøp av forbruksvarer og andre varer svært langt fra egen kommune. Agderforskning gjennomførte i 1996 undersøkelsen “Offentlige innkjøpsordningers innvirkning på nærbutikker”. Rapporten viste at det kun var marginale økonomiske gevinster for kommunene ved sentraliserte innkjøp.

Ut fra at staten har initiert og viderefører Merkur-programmet, og derved konkret skal bidra til å sikre innbyggere i små samfunn tilgang til gode handels- og servicetjenester, burde flere kommuner ha en mer bevisst politikk på dette området.

Noen ganger kan det være nyttig å se til hva som skjer i Sverige. Undersøkelser der viser at når butikken blir borte, etterspørres kommunale tjenester innen helse og omsorg i større grad. Så lenge et minimum av dagligvareservice finnes i bygda, klarer de eldre og andre “ikke-mobile” seg godt i sine hus. Når butikken blir borte, påvirker dette disse, og da må kommunen trå til med kostbare omsorgstjenester, som blir en direkte utgift i kommuneregnskapet. Det må derfor være i egen interesse å analysere hva hver enkelte etat bruker av varer og tjenester, og kunne finne ut at det totalt sett er formålstjenlig å gjøre deler av sine innkjøp i bygdas butikk.

Butikken er en viktig møteplass. At folk møtes og snakker med hverandre, gir dessuten inspirasjon og grobunn for tiltak til det beste for bygda. Rapporten “Butikken og bygda” utarbeidet av Møreforskning i 1998, ga en god beskrivelse av butikkens sentrale betydning som innkjøpssted og møteplass for innbyggerne i små lokalsamfunn. Et konkret, positivt kommunalt tiltak vil være å gjøre sine innkjøp av forbruksvarer lokalt.

Skrevet av: Per Gunnar Rasmussen