Annonse
Debatt
Kommunepolitikere og kommunesammenslåinger
Det er velkjent at folk flest er skeptiske til at den kommunen de bor i skal bli slått sammen med en eller flere nabokommuner. Hva med lokalpolitikerne?
Våren 2008 gjennomførte Høgskolen i Bodø/Nordlandsforskning en undersøkelse – finansiert av Norges forskningsråd – der et spørreskjema ble sendt ut til samtlige lokalpolitikere i regionene Grenland, Våler og Vesterålen. Spørreskjemaet dreide seg i hovedsak om politikernes forhold til det interkommunale samarbeidet, inkludert deres preferanser for sammenslåing av kommuner. Problemet er at svarene vil variere fordi spørsmålet om kommunesammenslåing kan formuleres på noe ulike måter. Først har vi det generelle og prinsipielle spørsmålet om kommunestrukturen i landet. Synes lokalpolitikerne vi har for mange og små kommuner i landet? Dernest følger spørsmålet om deres egen kommune bør slås sammen med en eller flere nabokommuner. Det er selvsagt ikke noe logisk feil eller umoralsk ved å mene at antallet kommuner bør reduseres, men at den kommunen en selv er politiker i av ulike grunner ikke bør være gjenstand for sammenslåing. I tillegg stiller vi spørsmålet om det er andre kommuner i regionen enn den en selv er politiker i, som bør slås sammen med nabokommuner. Som for vanlige folk er lokalpolitikerne langt mer tilbøyelig (omkring 60 prosent) til å mene at kommunestrukturen i Norge bør endres i retning av færre kommuner, enn det er av dem som ønsker egen kommune slått sammen med nabokommuner (50 prosent). Andelen går igjen opp når spørsmålet dreier seg om andre kommuner i regionene. Vi skal her se på hvilke egenskaper ved lokalpolitikerne som bidrar til å styrke ønsket om sammenslåing og hva som skaper opposisjon.
Som for befolkningen ellers er det slik at motstanden mot kommunesammenslåing øker med synkende kommunestørrelse. Det er altså i de kommunene de nasjonale politikerne helst ser slått sammen, at opposisjonen er sterkest. Og denne tendensen er like sterk enten det gjelder prinsippet om at kommunestrukturen bør endres i retning av større kommuner, om spørsmålet stilles knyttet til den kommunen der en selv er politiker, eller det gjelder andre kommuner i regionene. Ellers er tendensen til å være for eller mot nokså jevnt fordelt etter alder, erfaring som lokalpolitiker og om en er vanlig medlem av kommunestyret, eller sitter i formannskapet. Det eneste unntaket her er at menn er noe mer tilbøyelig til å støtte prinsippet om større kommuner.
Ser vi på den sivile yrkesaktiviteten finner vi at politikere som er ansatt i privat sektor er mer tilbøyelig til å støtte prinsippet om sammenslåing av kommuner generelt. På den annen side er de som er sysselsatt av kommunen der de selv også er politiker, tilbøyelig til å være motstandere både av det generelle prinsippet om kommunesammenslåing og sammenslåing av ens egen kommune med nabokommuner.
Den sterkeste sammenhengen finner en imidlertid knyttet til partitilhørigheten. Det er velkjent at de store endringer i kommunestrukturen har skjedd med Arbeiderpartiet ved makten Det gjelder særlig gjennomføringen av forslagene fra Schei-komiteen på 1960-tallet, men også de siste rundene med tvungne sammenslåinger i 1992 og 1994. På den annen side gjorde kommunalminister Erna Solberg det klinkende klart i valgkampen foran kommunevalget i 2003, at små kommuner burde slå seg sammen. Dette var også budskapet fra kommunalminister Kjell Opseth, så vel som Christensenutvalgets innstilling. Først siste høst – etter at vår undersøkelse var gjennomført– kom andre partier tydeligere på banen. Ifølge flere aviser 5/12 2008 var det et flertall på Stortinget som ville forlate linjen som var fulgt ved at lokale folkeavstemninger skulle være avgjørende for sammenslåing av kommuner. Både Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet sluttet seg ifølge avisene til en linje der «frivilligheten» skulle tuktes. Bare Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet var tause.
Men så var det altså synspunktene til lokalpolitikerne? I vårt materiale er det åpenbart at Høyre og Fremskrittspartiet har de mest lydhøre lokalpolitikerne i forhold til det nasjonale lederskap. Lokalpolitikerne fra begge disse partiene har sterke sympatier for alle tre spørsmålene om sammenslåinger av kommuner, enten det gjelder prinsippet, egen kommune og eventuelt andre kommuner i regionene. Men det er interessante variasjoner mellom de to partiene. Mens Høyres lokalpolitikere viser størst oppslutning om prinsippet, og at den kommunen der en er politiker bør slås sammen med nabokommuner, er Fremskrittspartiets lokale politikere opptatt av prinsippet og at andre kommuner i regionen bør slås sammen, men mindre vekt på egen kommune.
På den annen side finner vi Arbeiderpartiets lokalpolitikere som mangler denne typen lydhørhet, og viser betydelig uvilje overfor prinsippet, i forhold til egen kommune så vel som overfor andre kommuner. For de andre partigruppene er antallet politikere for få til at en kan gjennomføre selvstendige analyser. Men dersom en slår sammen sentrumspartiene, får vi en analyserbar gruppe, der sammenhengene er ganske svake, bortsett fra at en ikke liker ideen om å bli slått sammen med nabokommuner. Slår vi sammen de tause partiene – Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, får vi også en analyserbar gruppe, og den er konsistent negativ i forhold til alle tre spørsmålene om kommunesammenslåinger.
