Kommunene svikter på seniorhus-fronten

Målet om at flest mulig eldre skal bo hjemme lengst mulig, er blitt et retorisk mantra i norsk offentlighet. Det er et forståelig og nødvendig mål, men det er vanskelig å få øye på noen politisk vilje til å igangsette tiltak som gjør målet oppnåelig.

Samtidig har jeg møtt mange i nesten-pensjonsalder som drømmer om å skape seg en meningsfull alderdom i felles bolig med venner. Svært få opplever at denne drømmen går i oppfyllelse.

Private småskala-initiativ opplever å bli utkonkurrert av aktører med større finansielle muskler. Fra kommunalt hold erfarer initiativtakerne manglende engasjement og tilrettelegging, samt stivbeint forvaltning. Dermed faller innovasjonsprosjektene mellom to stoler og forblir urealisert.

Dette er synd for de private initiativenes del. Men mest synd er det for samfunnet, som derved går glipp av innovasjon og utprøving som kunne gi utvikling i offentlig sektor og nyttige erfaringer på effekten av ulike boformer, i en norsk kontekst.

For å skape et tilbud i vakuumet mellom «de to stolene», er undertegnede i gang med forskingsprosjektet Seniorhuset, sammen med SINTEF. Prosjektet har alt mottatt støtte fra Regionale forskningsfond og Husbanken. Her skal vi planlegge og tegne kollektive boliger i tett samarbeid med beboerne; friske eldre som ønsker å bo sammen.

Målet er å fange opp og analysere effekter av boformene, både for beboerne og for samfunnet. Sammen med pilotkommuner som ønsker å være med, vil vi bidra med dokumentasjon som kan påvirke norsk boligpolitikk.

Dagens Norge er full av historier om ensomhet – om eldre som sitter alene og ikke treffer andre enn en hjemmehjelp som har dårlig tid. Om kommunale budsjetter som ikke strekker til, og som gir press på de sykehjemsplassene som finnes. Og om for liten rekruttering av personell til å ivareta pleie- og omsorgsbehovene i kommunene på en tilfredsstillende måte.

Mange går derfor alderdommen i møte med bekymring for hvordan den siste delen av livet vil arte seg.

Vi blir flere eldre og færre yngre. Utfordringene velferdssamfunnet står overfor, må løses av færre hender. Og offentlige tjenester og velferdsbudsjetter får enda flere de skal nå. Som samfunn er vi avhengig av at den delen av eldrebefolkningen som kan klare seg selv, settes i stand til det. Dette er en forutsetning for at velferdsbudsjettene skal komme til nytte der de behøves mest. Måten vi bor på, vil i stor grad avgjøre om regnestykket går opp.

Heldigvis er en stor andel av de eldre friske og aktive, med evne til å ta vare på seg selv og sine nærmeste, og med ønske om å delta i samfunnslivet.

Disse ønsker å være aktive og sosiale også etter at de har avsluttet arbeidslivet, og barn og familie kanskje ikke bor i nærheten. De ønsker å bo sammen med mennesker de kjenner, og ha mulighet til å be disse om hjelp hvis noe skulle oppstå. De ønsker møteplasser som gjør det mulig å ha et aktivt sosialt liv med likesinnete så ofte de vil. De ønsker å medvirke aktivt i utformingen av egen bolig.

Men mest av alt ønsker de å ha et meningsfullt liv, der de føler seg trygge og ikke er ensomme.

Mange ønsker å dele på tjenester og tilbud; hjelp i huset, ulike aktiviteter, hobbyer, utstyr og omsorgsteknologi.

Mange ønsker også å bidra inn i et fellesskap med kunnskap og egne erfaringer. Det å bo tettere, samt dele areal og tjenester, gir gevinster både for individ og samfunn. Boformen er trivelig og nyttig for den enkelte. Samtidig reduseres behov for persontransport, CO₂-utslippet synker og ressursutnyttingen blir bedre.

Men igangsetting av prosesser som skal ende med etablering av en tilpasset bolig for flere, krever kompetanse, tid og overskudd. Derfor blir det ofte med tanken for mange eldre.

Kollektivprosjektene vi kjenner fra utlandet (Sverige og Danmark, men også Nederland og USA) er ofte initiert og gjennomført av privatpersoner som går sammen. Dette lar seg vanskeligere gjøre i Norge. Her styres boligbyggevirksomheten i all hovedsak av store utbyggere.

Utfordringen her til lands er at det er underskudd på boliger og boformer som kan hjelpe flere eldre til å bo hjemme lengst mulig. Det er lite sannsynlig at innovasjon på de nye boformene vil drives fram av utbyggere, for disse er avhengige av volum og repetisjon for prosjektene de igangsetter.

Eldre i Norge tilbys derfor et relativt ensartet utvalg av prosjekter. Disse består av mindre leiligheter i større komplekser og har relativt få fellesarealer. Boligene er populære. Men de er de eneste tilbudene som finnes. Nå trenger vi noe annet i tillegg.

Ifølge Pensjonistforbundet er det ingen mangel på etterspørsel etter alternative og kollektive boformer. Det som mangler, er drahjelp for eldre som ønsker å teste ut en ny boform. All risiko kan ikke ligge hos de eldre selv.

Om vi skal lykkes med å redusere framtidens velferdsbudsjetter, må kommunene selv bidra til nyskapning som har stor potensiell nytteeffekt for fellesskapet. Det har de både juridisk handlingsrom og en rekke gode grunner til å gjøre.

Økt trivsel og økt livskvalitet for eldre vil bidra til at flere kan bo hjemme lenger. Det vil igjen bidra til at pressete velferdsbudsjetter kommer til nytte der de trengs mest. Nå trengs politisk vilje og engasjementet som kan gi innovasjon og utvikling av nye boliger og boformer som faktisk gjør oss i stand til å bo lenger hjemme.