Klokt og raust lederskap trengs

Det slår meg at en svært stor andel av de kommunene som roper på at staten må gripe inn og «tvinge» fram store kommunesammenslutninger, er sentralkommunene i regionene.

Det er i og for seg logisk. De får større slagkraft i konkurransen med andre større byregioner. Men det er et stort «men» ved dette. Forstår egentlig lederne i sentralkommunene hvordan omlandskommune tenker og hva deres behov er?

Dessverre er jeg redd at dette i stor grad ikke er tilfelle. Her har jeg ofte sett en slags «urban» arroganse som provoserer omlandet. Det er etter min mening så banalt som et fenomen som vi alle husker fra skolen. En husker dem som gikk på samme nivå som en selv og dem som gikk i klassene over en. Derimot er det liten hukommelse om dem som gikk i klassene under en, fordi de var så lite interessante. «Alltid se oppover syndromet», kan en kalle det.

Dette syndromet må aktivt bekjempes dersom kommunereformen skal få et rimelig stort omfang. Sentralkommunen må være klok og raus og på en forpliktende måte vise hvordan «alle» vil kunne tjene på en sammenslutning.

Omlandskommunene må bli «sett» på en troverdig måte, og det må tas høyde for den frykten som er i mange utkantkommuner for økt «utenforskap» ved en sammenslutning.

Det må aktivt bygges en ny identitet for den større enheten som ikke bare er en oppblåsing av den gamle sentralkommunen. En må fange opp viktige trekk ved alle kommunene, og det må skapes en god syntese av dem.

Det må også skapes sikkerhet for at servicenivået i ytterkommunene ikke svekkes, men sikres og helst forbedres gjennom sammenslutningen.

En skisse til en felles kommuneplan kan være et viktig dokument i denne sammenheng. Da kan en kanskje etter hvert skape en viss grad av begeistring for en sammenslutning, og ikke at den bare skjer som et nødvendig onde for at en skal ha et brukbart servicenivå i forhold til framtidens behov.

Det er nesten morsomt at det ropes om at Arbeiderpartiet skal være med å tvinge fram omfattende kommunesammenslutninger. Det skjer i stor grad fra samme kretser som tidligere har kritisert Ap for å være for autoritære og å drive for mye med styring ovenfra.

Etter min mening er Aps linje meget fornuftig i et lengre perspektiv, slik at en ikke skaper drepende indre konflikter i de nye større kommunene, noe som skjedde etter Schei-reformen i 1960-årene, og som førte til en god del nye splittelser av kommuner.

En kommunereform er et så omfattende inngrep at det trenges tid til å modnes en bred forståelse og forankring hos lokalbefolkningen. Å bruke Danmark som eksempel til etterfølgelse, virker helt urimelig når landene er så forskjellige, både når det gjelder folketetthet og øvrig geografi.

Mer sammenliknbare land er Finland og Island, hvor sentralt styrte prosesser kjørte seg fast, men som i etterkant ga en rekke frivillige sammenslutninger.

At Sverige har gjennomført store kommunereformer med mer sammenliknbar gjennomsnittlig befolkningstetthet, er riktig, men her er bosetningsmønsteret mye mer konsentrert enn i Norge, og forvaltningskulturen er også svært annerledes.

Etter min mening må alle parter legge godviljen til for at kommunereformen skal bli rimelig vellykket, men det ligger et særlig ansvar på de statlige myndigheter og ikke minst på de sentrale kommuner, om å vise klokskap og raushet mot de mindre partnerne i prosessen.