Klar for katastrofen

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) tar i denne ukes avis til orde for en lovfestet klimaberedskap i kommunene. En undersøkelse viser at sektoren henger etter i arbeidet med å analysere risikoen knyttet til klimaendringene.

En slik analyse er kjekk å ha. Skal vi tro de mest ekstreme klimaforskerne - altså de som går mye lengre enn FNs klimapanel i sine spådommer - kan Nordpolen være uten sommeris i 2015. De fleste kommuneplaner som skal lages i 2008, går lenger fram i tid. En rekke andre teorier tilsier at det er en viss risiko for kraftige endringer i din kommune i løpet av relativt få år.

Noen steder vil effektene være positive, fordi mindre is kan føre til økt transport og bedring for næringslivet. I mange områder vil konsekvensene handle om ras, flom og helt nye geologiske forhold hvis permafrosten tiner.

Denne risikoen er det fornuftig å kartlegge så snart som praktisk mulig. Det naturlige tidspunktet vil være i forbindelse med at kommuneplanen rulleres. I en slik kartlegging er det logisk at alle kommuneplanleggere drar nytte av den nasjonale kartleggingen av klimaendringene. Det gir ingen mening at 430 plankontorer hver for seg skal sitte og analysere hvor raskt nye arter vil forflytte seg nordover, eller hvor mye havnivået kan stige sommerstid, som følge av at Nordpolen er isfri.

Det som kjennetegner klimateoriene de tre siste årene, er at hastigheten øker. Stadig flere forskere anslår at isen smelter langt raskere enn tidligere antatt, og at temperaturen vil stige raskere. FNs klimapanel går i samme retning. Kommunene skal forberede seg på noe som kan være langt nærmere forestående enn det vi trodde for få år siden.

Utviklingen i klimateoriene kan virke skremmende og utrolig. Dette må både utløse vilje til å begrense risikoen ved å kutte i utslippene og evne til å handle, slik at konsekvensene blir minst mulig skadelige. Mens internasjonale prosesser forhåpentlig vil føre fram til en ny og offensiv klimaavtale i København om to år, er det å redusere de negative konsekvensene noe som i første rekke må gjøres lokalt.

Kommunene kan gjøre en del med utslippene, men å begrense skadene blir også svært viktig. Kanskje må noen planlagte boligområder forbli utmark fordi rasfaren øker, eller veien kan trenge bedre flomvern. Eller husdyra vil trenge en vaksineplan på grunn av nye bakterier som trives i varmere vær. Vi kan tenke oss en rekke mulige tiltak. Spørsmålet er hvor risikoen er størst.

For å begrense skadene, trenger vi nemlig solid kunnskap. Det er for enkelt av DSB å sende problemet over til kommunene uten videre. Kunnskapen må nemlig i stor grad hentes inn nasjonalt, slik Norges vassdrags- og energidirektorat utarbeider flomsonekart for en rekke områder.

I stedet for å klage på at kommunene ikke har planer, bør direktoratet heller legge krefter i å piske fram raskere oppdatert kunnskap om hva de mest ekstreme klimaendringene kan få å si for hele landet. Først da kan kommunene for ta jobben med en risikoanalyse og en klimaberedskap på alvor. Det hjelper nemlig å vite hva det er man skal ha beredskap mot.

Skrevet av: Ole P. Pedersen