Tiltakene for å redde Oslofjorden medfører de største enkeltinvesteringene de fleste kommunene noensinne har gjort, skriver Arne Haarr.

Tiltakene for å redde Oslofjorden medfører de største enkeltinvesteringene de fleste kommunene noensinne har gjort, skriver Arne Haarr.

Illustrasjonsfoto: Terje Lien
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Jobben med å redde Oslofjorden må gjøres skikkelig

Om noen skulle sitte igjen med et inntrykk av at kommunene drar beina etter seg i det viktige arbeidet med å redde Oslofjorden, kan det avkreftes.

Det går for sakte med å redde Oslofjorden, heter det i Miljødirektoratets rapport som nylig ble overrakt klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen.

Årets rapportering til Oslofjordrådet viser at det gjøres en betydelig innsats på mange av innsatsområdene i planen. Selve gjennomføringen av tiltakene går imidlertid for sent sett i forhold til regjeringens ambisjon.

Jobben er for viktig til å ta snarveier som øker faren for kostbare feilinvesteringer.

Det er forståelig at mange er utålmodige. I for mange år har hastverk vært fraværende, både hos sentrale forurensningsmyndigheter, regionale myndigheter og lokalt.

Heldigvis er det nå en felles forståelse av utfordringen, og enighet om hvilke tiltak som vil bedre situasjonen. Det gjøres et godt grunnarbeid for å få på plass infrastruktur, renseløsninger, kompetanse og kapasitet.

Det er ingen liten jobb som skal gjøres. De fleste kommunene står foran den største enkeltinvesteringen de noensinne har gjort.

Investeringene vil påføre innbyggerne betydelig økte utgifter til vann- og avløpstjenestene. Derfor er det helt nødvendig at det gjøres forsvarlige og grundige prosesser, som leder til gode beslutninger både for innbyggerne og for miljøet.

Det tar tid å planlegge, prosjektere og bygge et renseanlegg. Dette er avanserte prosessanlegg, med kostbart og plasskrevende teknisk utstyr.

Mer avanserte anlegg krever mer kompetente medarbeidere for å drifte behandlingsprosessene. Det vil ofte være hensiktsmessig å slå sammen flere mindre anlegg til ett større felles anlegg, slik det planlegges i Lier, Asker og Drammen. Slike felles løsninger krever etablering av mange kilometer med overføringsledninger.

Samarbeidsprosesser som dette tar tid, og ofte kan lokalisering være en krevende utfordring. Ikke alle innbyggere ønsker et renseanlegg i sitt nabolag.

Vårt kalde klima og krevende topografi gjør dessuten at løsninger må tilpasses lokale forhold. Avløpsrenseanlegg kan derfor i liten grad «masseproduseres» basert på anlegg og prosesser i andre land.

Anlegg og ledningsnett som planlegges og prosjekteres i dag, skal helst vare i 100 år. De skal ikke bare løse dagens utfordringer, men må ta høyde for hvordan klimaet utvikler seg, befolkningsutvikling og bosettingsmønster, næringsutvikling og type industri som vil belaste avløpssystemet osv.

Kommunene er godt i gang med å planlegge for prosesser og investeringer. Det innebærer blant annet å søke om utslippstillatelse, i tråd med forventningene fra statsforvalterne. Til dette må det foretas omfattende undersøkelser og analyser. Det krever tid og kompetanse, som for øvrig mange kommuner strever med å rekruttere.

Derfor er det lurt om kommunene kan samarbeide. Da hjelper det med klok koordinering fra regionale og statlige myndigheter, som muliggjør og helst effektiviserer slikt samarbeid.

Heldigvis sitter ikke kommunene stille og venter på miljømyndighetene.

Sammen med Leverandørutviklingsprogrammet (LUP) og 22 kommuner rundt Oslofjorden gjennomfører Norsk Vann en innovativ anskaffelsesprosess som skal lede fram til det som er kalt «Fremtidens renseanlegg». Her jobbes det ut en felles oversikt over behovet i regionen, hva de konkrete utfordringene består i, for deretter å lytte til hvordan markedsaktørene ser for seg at fremtidens renseanlegg kan realiseres.

I et annet samarbeidsprosjekt med LUP har 13 kommuner vest for Oslofjorden gått sammen om å se på mulighetene innen slambehandling. Nye renseanlegg vil generere mer slam, og det er viktig å se på hvordan avløpsslam kan utnyttes som en ressurs, med resirkulering av næringsstoffer og energiproduksjon, som også kan skape ny grønn næringsvirksomhet.

Ved å utfordre markedet og la leverandører vise hva som er mulig å få til, får kommunene bedre løsninger, mer effektive tjenester og mer for pengene. Innbyggerne får bedre produkter og tjenester og samtidig lokal og nasjonal næringsvekst. Og ikke minst får vi bedre løsninger for miljøet, også i et langsiktig klimaperspektiv.

Nevnes kan også at Norsk Vann raskt stablet på beina et digitalt kurs i nitrogenfjerning, med mål om å øke kompetansen hos anleggseiere, rådgivere og andre aktører om teori og metoder for nitrogenfjerning. Her har mange kommuner allerede deltatt, og er dermed bedre i stand til å løse oppgaven.

Om noen skulle sitte igjen med et inntrykk av at kommunene drar beina etter seg i det viktige arbeidet med å redde Oslofjorden, kan det hermed avkreftes. Hele bransjen er like utålmodig som regjeringen etter å nå målet om en ren fjord full av liv. Jobben er imidlertid for viktig til å ta snarveier som øker faren for kostbare feilinvesteringer.