Hva skal vi med Jens?

En gang var vi alle politiske. Den gamle greske statsmann Perikles skal ha sagt: «We do not say that a man who takes no interest in politics is a man who minds his own business; we say that he has no business at all.»

De som ikke var opptatt av politikk, var idioter. I dag er det bare idioter som er opptatt av politikk. Det er ikke Jens sin skyld. Det er nasjonalstatens.

Nasjonalstaten har kolonialisert politikkbegrepet. Hver gang noen nevner ordet politikk, griper nordmannen til sin pistol. Da tenker man automatisk på Carl I. Hagen, dyr bensin og alle de gamle som ikke får enerom. Kommunene er bare statens tjenere som skal sette statens politikk ut i livet.

Vi har helt glemt at politikkbegrepet oppsto i grekernes polis - bystat - og er uløselig knyttet til det konkrete fellesskapet i lokalsamfunnet der man bor. Politikkbegrepet oppsto som følge av at menneskene søkte sammen bak bymurene og ville organisere det sosiale fellesskapet som oppsto der.

Kommunen er utgangspunktet

All radikal politikk har kommunen som sitt utgangspunkt. Karl Marx forelsket seg i kommunen da borgerne i Paris gjorde opprør i 1871. Hans skrift «Borgerkrigen i Frankrike» ble nøye studert og analysert av blant andre Lenin og Mao.

For en kort periode opplevde man den gang et klasseløst samfunn. Planen var å avskaffe nasjonalstaten og lage kommunale forfatninger over hele Frankrike. Nasjonen skulle organiseres nedenifra med utgangspunkt i de frie kommunene anført av Paris. Nasjonalstaten organiserer borgerne ovenifra og er utenkelig uten tvangsmakt. Hva er en nasjon uten militæret? Nasjonene ble påtvunget borgerne. Kommunene har oppstått spontant som følge av menneskers samkvem.

Mange på kontinentet bruker betegnelsen «den nye middelalder» for å beskrive dagens tilstand, der nasjonene går i oppløsning under presset ovenifra - globalisering - og nedenifra - regionalisering. Innbyggerne føler ikke lenger tilhørighet til det abstrakte fellesskapet i en nasjon, men til det konkrete fellesskapet i kommunen der man bor. Nasjoner kommer og går, men kommunene består.

Mister legitimitet

Også her i Norge opplever nasjonalstaten et tilsvarende tap av legitimitet. Dette er statsministerens største problem. Nasjonalstaten Norge er både for liten og for stor. De viktigste spørsmål vil i framtiden bli avgjort enten på internasjonalt eller lokalt nivå.

Hva den amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan foretar seg, er langt viktigere for norsk økonomi enn hva sjefen for Norges Bank foretar seg. Alle kjenner navnet til Greenspan, men hvor mange vet navnet på den norske sentralbanksjefen? Samtidig lever mennesket sitt liv lokalt. Det er der man sover, spiser, elsker og arbeider. Kommuneverden har overtatt etter nasjonen - verden som det viktigste konstituerende begrepsparet.

I middelalderen var hver by en hovedstad. Det moderne demokratiets far, franskmannen Montesquieu, beskrev allerede på 1600-tallet sentraliseringens uheldige sider. I «Lovenes ånd» skrev han: «Før var hver by i Frankrike en hovedstad, i dag finnes det ikke mer enn en stor. Hver del av staten var et maktsentrum, i dag innordner alt seg i et sentrum, og dette sentrum er, så å si, staten selv.»

Ikke minst i Finnmark må det oppleves som blodig urettferdig at man skal bli styrt av byråkrater i Oslo og for eksempel bestemme hvordan de skal forvalte naturressursene og hvem de skal handle med.

Større selvråderett

Kommunene er dømt til å få større selvråderett. Dagens forsiktige opprør mot regjeringens kommuneproposisjon og statens vederlagsfrie overtakelse av sykehusene er bare begynnelsen. Snart vil også kravet om kommunenes beskatningsrett, inkludert selskapsskatten, også komme. Hvorfor skal staten ta seg av velferden til innbyggerne i en kommune og ikke kommunen selv? Er staten befolket av spesielt intelligente og altruistiske mennesker? Og er de ansatte i kommunene undermennesker som trenger hjelp av overmenneskene i staten?

Enten vi liker det eller ikke må vi forberede oss på en framtid der kommunene får større selvråderett og dermed utvikler seg i forskjellig retning. Staten vil veldig gjerne at alle kommuner er så like som mulig, men innbyggerne i hver kommune er forskjellige. Når staten trekker seg unna, må innbyggerne i kommunen igjen engasjere seg politisk for å bestemme hvilken politikk kommunen skal føre.

Stoltenbergs svake oppslutning skyldes ikke mangel på karisma eller politisk teft. Den skyldes heller ikke arroganse, selv om fylkesrådmann Matz Sandman hevder at Stoltenbergs regjering har mer selvtillit enn tillit.

Strukturelt problem

Enhver nasjonal regjering som ikke desentraliserer politiske virkemidler til regionalt og kommunalt nivå, vil oppleve mistillit. Stoltenberg har et strukturelt problem som leder av en nasjon ingen lenger skjønner vitsen med å ha. Det smarteste han kan gjøre, er å abdisere som statsminister og bli ordfører i en kommune.

Politikk i dag er ensbetydende med statspolitikk. Fornuften er knyttet til statsfornuften. Men i den nye middelalderen må politikk være ensbetydende med at mennesket gjenerobrer sitt politiske vesen.

I nasjonen er vi alle kløvd i to, i (stats) borger og privatmenneske. Staten tildeler oss menneskerettigheter, klapper oss på hodet og sier at vi kan konsentrere oss om å forfølge våre sivile mål, mens politikerne skal ta seg av politikken. Den eneste revolusjonen vi trenger, er å gi mennesket tilbake sin politiske natur. Det kan bare kommunen gjøre.

Skrevet av: Erling Fossen