Helsesøster etterlyses

En elev skriver i Aftenposten: «Hvis man trenger å gå til helsesøster, må man vente til fredag kl. 12–14 og stille seg i kø bak mange elever som også føler behov for hjelp. Hver elev får bare 14,4 sekunder hos helsesøster i uken, samtidig som køene i ungdomspsykiatrien fortsetter å øke. En forebyggende løsning til en slik skremmende utvikling bør være åpenbar for enhver som har sett på statistikken». På barneskolen opplevde hun at helsesøster var en de kunne komme til når de ville, enten de hadde slått seg eller bare ville prate. Helsesøster var alltid tilgjengelig. I dag opplever hun at de ofte blir møtt med en stengt dør.

Skolehelsetjenesten er et lavterskeltilbud som skal være lett tilgjengelig for alle elever på barne-, ungdoms- og videregående skoler. Den har som formål å: «fremme fysisk og psykisk helse og gode sosiale og miljømessige forhold, samt å forebygge sykdommer og skader». Gjennom Lov om Helsetjenesten i Kommunene (1982) er alle landets kommuner pålagt å tilby helsestasjons- og skolehelsetjeneste til barn og ungdom 0–20 år. Skoleelever etterspør helsesøster på skolen sin, og både elev- og foreldreorganisasjoner ønsker helsesøster på skolen hver dag, hele skoletiden.

Helsesøsters ansvar er å overvåke barn og unges fysiske, psykiske og sosiale helse og å iverksette tiltak som fremmer helse og forebygger sykdom. Skoleelever kan komme til helsesøster med problemer og sette ord på vanskelige følelser. Dette kan bidra til å forebygge psykiske problemer, frafall på skolen, rusmisbruk og mobbing. En jente som hadde vært mobbet sier: «Jeg synes i hvert fall at det hjelper å snakke med helsesøster. Når vi er lei oss kan vi si hvordan vi føler det og alt det der, – sånn at helsesøster bygger opp selvtilliten vår liksom, – så når vi går ut herfra så tenker vi ikke mer på det liksom». 

Helsesøster er utdannet sykepleier og har i tillegg ett års spesialutdanning. Rollen til helsesøster i skolen har endret seg over tid. Fra fokus mot underernæring og smittsomme sykdommer tidligere er det i dag psykososiale problemer som dominerer. For å imøtekomme dagens utfordringer er det derfor viktig å ha fokus på faktorer som kan styrke barns ressurser og opplevelse av mestring i hverdagen. Barn og ungdom trenger en voksen fagperson som kan korrigere misoppfatninger, være en samtalepartner og veileder på små og store spørsmål og problem knyttet til helse og trivsel.

Helsesøstrene blir stadig pålagt nye oppgaver, som vektkontroll av alle 3. og 8.-klassinger og HPV-vaksinering uten at det følger ekstra midler med. Når det nå skal innføres veiing av alle skolebarn, må dette gjøres på en etisk forsvarlig måte med ivaretakelse av det enkelte barn og en god oppfølging av de som er overvektige. Negativ kroppsfokusering og stigmatisering må unngås. Å bidra til at barn og unge opprettholder et positivt syn på egen kropp må tilstrebes da dette ifølge forskning er viktig for deres livskvalitet.

For å styrke tilgjengeligheten må helsesøster ha mer disponibel tid i skolen. Beregnede normtall viser behov for minst en helsesøster i hel stilling på 300 elever i barneskolen, 550 i ungdomsskolen og 800 i videregående skole. Helsesøster og skolehelsetjenesten samarbeider både med foreldre, skolen og med andre instanser iog utenfor kommunen.

For å jobbe hensiktsmessig er det viktig at tiltakene er forskningsbaserte og at det tverrfaglige samarbeidet fungerer godt. Det må derfor drives aktiv forskning i og på tjenesten for å dokumentere hvilke tiltak som gir best effekt. Et nasjonalt kompetansesenter for tjenesten, som blant annet kan drive forskning og fagutvikling har vært etterlyst i mange år.

Det er mye å vinne på forebygging fremfor reparasjon – både når det gjelder fysisk og psykisk helse. Skolehelsetjenesten har sin styrke i at den er et kompetent lavterskeltilbud som retter seg mot alle barn, unge og foreldre, med fokus på det enkelte barns og ungdoms styrke, mestringsevne og normalitet fremfor diagnoser og problemtenkning. For å videreutvikle en sterk, tydelig og kompetent skolehelsetjeneste, trenger vi hjelp fra modige politikere som tør å prioritere, og er villige til å bevilge og øremerke det som skal til for å tilby en tilgjengelig helsetjeneste til barn og ungdom.