Granskingsåret

Gransking kan være bra for en kommunal organisasjon. Dårlige rutiner og uærlige ansatte kan bli avslørt, hvis granskerne får frie tøyler og tillit til å snu alle steiner. Det kan komme nye, gode forslag til hvordan kontrollrutinene skal fungere, og hvordan forholdet mellom bestiller og betaler kan løses best mulig. Men gransking kan også være et behendig verktøy for å gi inntrykk av at noe blir gjort, mens man egentlig ønsker å drive videre som før.

Gransking oppstår gjerne som resultat av en opplevd krise. I Bærum ble krisen så stor at en ansatt ble siktet for grov korrupsjon, før kommunen rakk å sette ned noe granskingsutvalg. Samtidig var utnevnelsen av utvalget det naturlige svaret på alle de kritiske spørsmålene der og da. Hvordan kunne det skje? Hvorfor oppdaget ikke kommunen noe?

Å nedsette et granskingsutvalg er ingen enkel avgjørelse. En gransking er et tegn på en situasjon der det råder mistillit, gjerne fra samfunnet overfor kommunen. Mange granskinger betyr derfor et misforhold mellom kommunens oppdragsgivere, innbyggerne, og kommunens organisasjon.

Gransking kan være svært ubehagelig for dem som står i stormen. Men kommunene må erkjenne at gransking er både et arbeid for å avdekke eventuelle kriminelle forhold, men også en øvelse i å gjenvinne tillit til lokaldemokratiet. Den tilliten er ikke noe du kan forlange. Den må fortjeners og bygges best opp ved at kommunen framstår som åpen, ikke lukket. Lyttende, ikke arrogant. Så må man heller risikere at det blir en gransking for mye. Det er langt mer ufarlig enn å ha én undersøkelse for lite.

opp

Skrevet av: Kommunal Rapport