Gir lokaldemokratiet grunn til bekymring?

Intervjuet har utløst en nokså heftig og omfattende reaksjon fra Harald Baldersheim, Jacob Aars, Audun Offerdal og Lawrence Rose, fire fremragende kommunalforskere. Deres faglige kompetanse er hevet over tvil, og på deres eget felt er den åpenbart høyere enn min. Jeg kan likevel ikke la være å undre meg over reaksjonen.

De fire starter friskt med å polemisere mot overskriften, som de bør vite er satt av desken, ikke av meg, og de fortsetter med å trekke mine uttalelser etter håret. I intervjuet, som er både kort og journalistisk vinklet, er jeg sitert slik: «Det er et faretegn når valgdeltakelsen synker over tid, slik den har gjort i Norge. Det tyder i hvert fall ikke på økende tillit til politikere og det politiske systemet.»

Uttrykket «tillit» kan tolkes på mange måter, jeg tenkte at det hadde en litt vid betydning i et slikt intervju. De fire svarer med lange utredninger om sammenhengen mellom valgdeltakelse og tillit i en snevrere betydning, om tillit til sentrale og lokale politikere, og om det er slik at årsakene til synkende valgdeltakelse er sammensatte.

Ja, for all del, alle endringer i samfunnet er sammensatte. Men i framstillingen blir det problemet jeg pekte på nesten tryllet vekk, nemlig at ved hvert eneste lokalvalg siden 1979 har stadig flere velgere funnet at det ikke er bryet verd å gå til urnene. De som måtte mene at dette er et sunnhetstegn i det norske lokaldemokratiet, har etter mitt syn et forklaringsproblem.

Videre er jeg sitert slik: «… at det blir stadig vanskeligere å rekruttere folk til lokalpolitisk arbeid.» Nei, svarer de fire, det er ikke noe som tyder på at det er blitt vanskeligere. Det kan de ha bedre kunnskap om enn jeg. Vi må altså tro at det har vært like tungt å fylle valglistene temmelig lenge. At det er vanskelig nå, peker de på selv. Det gir kanskje et vel så dystert bilde av lokaldemokratiet.

Når det gjelder tilstandsbeskrivelsen, virker innvendingene fra de fire temmelig bagatellmessige. Hvis det finnes en uenighet mellom dem og meg, ligger den antakelig på et annet plan. Det er ikke så farlig om valgdeltakelsen går ned, ser de ut til å mene, hvis folk er aktive på andre felter. Og la det være klart, jeg er en varm tilhenger av aktivitet på andre felter. Det går tydelig fram av intervjuet og er et hovedpoeng i Demokratiutvalgets rapport. Men denne aktiviteten kan ikke erstatte deltakelse i demokratiske valg. Det er oppslutningen om de politiske institusjonene som danner grunnlaget for den demokratiske deltakelsen som skjer utenfor disse institusjonene. Det ville være urimelig å si at den har forvitret. Men den ubekymrete holdningen som kommer til orde hos de fire, forbauser meg likevel.

Skrevet av: Fredrik Engelstad