Flinke nok som arbeidsgivere?

NITO er landets største fagorganisasjon for ingeniører og teknologer med 77.000 medlemmer. Vi mener at antallet kommuner i Norge i dag må reduseres, men at man må ta hensyn til geografi og infrastruktur.

NITO vil ha et Kommune-Norge med gode fagmiljøer og nok kompetanse til å ivareta innbyggernes behov. Et ingeniørmiljø på under tre personer er svært sårbart og lite attraktivt, og er definert av NITO som en minimumsbemanning innenfor blant annet teknisk sektor.

En tredel av landets kommuner har i dag tre eller færre ingeniører, og driftes dermed på et absolutt minimum.

Hvert år rangeres landets kommuner i et byråkratibarometer som viser ressursbruken som benyttes i administrasjonen. En høyt rangert kommune blir ofte omtalt som en veldrevet kommune, men rangeringen skjuler at kommunen har for få ansatte. Den viser heller ikke hvor mange enkeltansatte som sitter med et stort ansvarsområde. Høyt rangerte kommuner er derfor ofte svært sårbare for kompetanseflukt.

Kommunesektorens arbeidsgivermonitor viser at det er en stor utfordring å få ansatt ingeniører, spesielt innenfor bygg, vann og avløp. Med tanke på at gjennomsnittsalderen blant NITOs 5.969 kommuneingeniører ligger på 49,6 år, er det ingen tvil om at mange vil gå av med pensjon i løpet av de nærmeste årene, og at kommunene står ovenfor et formidabelt kompetansebehov som de må løse.

Norge mangler i dag 2.750 ingeniører, og av de store sektorene er det kommunene som sliter mest med å tiltrekke seg ingeniører. De må derfor bli mye flinkere og mer attraktive arbeidsgivere for å sikre seg nødvendig teknologisk kompetanse, og ikke minst klare å holde på den.

NITOs undersøkelse blant 9.000 studentmedlemmer fra 2014 viser at kun 2,7 prosent kan tenke seg å jobbe i en kommune etter endt utdanning. Dette kan skyldes mange ting, men mangelfull rekruttering og informasjon om hva kommunene kan tilby, er noen av hovedgrunnene.

Kommunene har i utgangspunktet alt en nyutdannet ingeniør kan ønske seg av blant annet faglige utfordringer, ordnete lønns- og arbeidsvilkår og fleksibel arbeidstid, og ofte gir også kommunene en høyere startlønn til nyutdannete enn i privat sektor.

De nyutdannete som velger å starte i kommunen, får verdifull kompetanse for det private næringsliv, som etter få år kan lokke med bedre betingelser enn det kommunen ønsker selv å tilby. Kostnadene til opplæring betaler derfor kommunene, mens de private nyter godt av dette. Ofte må også kommunene grunnet manglende kapasitet og kompetanse leie tilbake sine tidligere ansatte til en mye høyere pris. Dette koster mye mer enn hva det ville ha vært å tilby markedspris for ingeniøren.

Kommunesammenslåing betyr bedre fagmiljøer, og er noe som er viktig for å kunne tiltrekke seg flere ingeniører. Men kommunesammenslåing hjelper ikke dersom kommunen ikke klarer å rekruttere og beholde nok ansatte. Et sentralt og viktig spørsmål er derfor om kommunene som arbeidsgivere er profesjonelle nok til å ivareta innbyggernes og næringslivets behov og interesser.