Er krisesentrenes ideologi et hinder for å ivareta barna?

Derimot er jeg ikke enig når hun forsøker å framstille det som om ideologien til en del krisesentre representerer et hinder for å gi et helhetlig tilbud til brukerne av krisesentrene, spesielt barna. Det er riktig at krisesentrene oppsto ut fra en kvinnepolitisk ideologi hvor kvinnene, og ikke barna, var i fokus. I dag er situasjonen en helt annen. Denne endringen startet allerede på slutten av 80-tallet da krisesentrene begynte å fokusere mer på barna. De krisesentre som har ideologien på plass, har i dag også fokus på barna. Det skulle bare mangle! For øvrig kan jeg ikke se noen motsetning i det å ha en kvinnepolitisk agenda samtidig som man ivaretar barna på krisesentrene. Tvert imot! Barna som kommer til krisesenteret er avhengig av å ha en sterk og trygg mor som kan gi god, forutsigbar trygghet og omsorg. Hvis krisesentrene ønsker å gjøre en god jobb, kan en ikke jobbe isolert med barna uten å se mors rolle i mishandlingssituasjonen.

Når Holmberg Nielsen er bekymret for kvaliteten til krisesentrene som har en ideologisk forankring er dette en påstand som mangler belegg. Det finnes 51 krisesentre i hele Norge. Norsk Krisesenterforbund, representerer 14 av disse, mens 35 er organisert i Krisesentersekretariatet og 2 er uorganiserte. At 35 krisesentre, som har et klart definert mål, skulle ha dårligere kvalitet enn de 14 som er organisert i hennes forbund, finner jeg merkelig. For eksempel vil det senteret hvor jeg jobber ha 2 ansatte som kun jobber med barna, en av disse utdannet barnevernspedagog. Det er riktig at noen krisesentre har dårlige tilbud til barna, men dette handler ikke om krisesenterets ideologi, men heller om dårlige økonomiske rammer for å kunne ansette egne personer til å ivareta barna.

I Holmberg Nielsens framstilling beskriver hun et «konglomerat av krisesentre i forhold til organisering, faglig innhold, kompetanse, lokaliteter og økonomi». Det er for så vidt riktig at krisesentrene er organisert forskjellig, avhengig av økonomi og tilgang på brukere. Men dette handler ikke om at de ansatte deltar i politisk virksomhet og lar brukerne seile sin egen sjø. Dette handler om at politikerne ikke har sett nødvendigheten av å ha et kvalitativt godt tilbud til sine innbyggere. I stedet for å stille krav til krisesentrene, burde man kanskje heller stille krav til kommunene som ikke ser viktigheten av å ha et godt kvalitativt tilbud til sine innbyggere. Krisesentrene er villige til fornying, men da må de få redskapene som setter de i stand til å gjøre en god jobb.

Krisesentersekretariatet, som vårt krisesenter er medlem av, er også opptatt av kompetanse. Lenge før det ble snakk om å lovregulere virksomheten, har Krisesentersekretariatet utarbeidet egne kravspesifikasjoner til hva som kreves for å ha et godt krisesentertilbud. Det er derfor ikke bare Holmberg Nielsen som er opptatt av kvalitet på sentrene. For øvrig vil jeg påstå at hun skiter i eget reir med den negative framstilling og den mistillit hun gir krisesentrene i Norge etter 30 års drift - eller handler det kun om de sentrene som ikke er organisert hos henne?

Skrevet av: Unni K