Debatt
Er alle med samme drakt på samme lag?
De av oss som først på 90-tallet lot oss begeistre av organisasjonskonsulenter som skulle lære oss å komme først til fremtiden, erindrer sikkert at disse gjerne stilte bevæpnet med et rikholdig utvalg av lysark, klare for enhver problemstilling.
De mest fremgangsrike i konsulentkorpset høstet bonuspoeng hos tilhørerne ved pedagogisk bruk av ulike tegneseriestriper som underbygget konsulentens budskap.
I en periode var striper med Andy Cap flittig brukt for å forsterke budskapet. Som vi alle vet, så biter de budskap som kommer til oss i form av bilder seg best fast i bevisstheten.
En klassiker fra Andy Cap er den stripa hvor Andy lettere oppgitt adresserer seg til egne medspillere og brøler: «De med samme drakt spiller mot samme mål!»
Gjennom Arbeidsgiverstrategi mot 2020 har KS i år gitt et prisverdig bidrag til en felles utvikling for Kommune-Norge, og KS fortjener honnør for det initiativ som organisasjonen her har tatt for å styrke kommunene i arbeidsgiverrollen.
Spørsmålet er om tiltak av denne karakter er tilstrekkelig for at kommunene skal kunne håndtere morgendagens utfordringer med hensyn til krav om et mer finmasket velferdstilbud med økt brukertilpasning.
Som kjent skapes organisasjoner av mennesker, og kommunenes evne til å løse komplekse og krevende velferdsoppgaver er intimt knyttet til tilgangen på kvalifiserte og motiverte medarbeidere.
De siste åra er kommunene som arbeidsgivere blitt stilt overfor utfordringer som er av en helt annen karakter enn de som vi tidligere har lært oss å håndtere.
En langvarig vekst i den globale økonomien har skapt et stramt arbeidsmarked med økende konkurranse om arbeidskraften.
Tradisjonelt har offentlig sektor alltid i tider med høy aktivitet i næringslivet mistet medarbeidere til privat sektor, og denne forflytningen har ofte vært økonomisk motivert for den enkelte.
Parallelt med denne utviklingen i arbeidslivet har staten de senere år kontinuerlig styrket brukernes posisjon overfor det kommunale tjenestetilbudet og pålagt kommunene å bygge ut velferdstilbudene.
Selv om vi har lært oss at begrepet «full barnehagedekning» fortsatt er gjenstand for en politisk situasjonsbetinget definisjon, så forventes det nå at kommunene skal stå klare til å ta imot alle som ønsker et tilbud om barnehageplass. Videre skal antall varme hender innenfor omsorgstjenestene øke, og antallet undervisningstimer skal øke på barnetrinnet.
Utviklingen innenfor barnehageområdet kan tjene som en illustrasjon for denne utviklingen. For inntil tre år siden var foreldre tilfredse med å få plass i barnehage, mens ved opptak til barnehageåret 2006/2007 var kravet om plass i nærmeste barnehage tydelig markert.
Forleden ble en av mine kolleger i barnehagen kontaktet av en bekymret mor som vurderte å ta ungen ut av barnehagen fordi det pedagogiske personalet ved avdelingen var for ungt.
Med staten som pådriver, endres forholdet mellom brukere og kommunen dramatisk. Tradisjonelt har kommunen vært garantisten for velferd for den enkelte. I dag er denne rollen overtatt av staten gjennom lovgivning, tilsyn og øremerkede finansieringsordninger.
Kombinasjonen av vekstøkonomi, økte brukerrettigheter og statlig styring tvinger kommunene til å utvikle nye strategier for løsningen av velferdsoppgavene.
Fra en situasjon med konjunkturbetingede svingninger i sysselsettingen, er kommunen i dag i en situasjon hvor vi ikke primært konkurrer med privat sektor om arbeidskraften, men med hverandre og helseforetakene.
Knapphet på de fleste yrkesgrupper fra førskolelærere til byggesaksbehandlere, gjør at kommunene nå bruker lønn som sitt fremste virkemiddel både for å beholde og rekruttere medarbeidere med ønsket kompetanse.
Forholdet mellom kommunen som arbeidsgiver og den enkelte medarbeider er allerede kraftig endret i favør av arbeidstakeren.
Konsekvensene selv på kort sikt kan være vanskelige å overskue. Et mulig fremtidsbilde er at de mindre kommunene kan bli tappet forkompetente medarbeidere som blant annet skal ivareta kommunens forvaltningsoppgaver på vegne av fellesskapet. De sentrale lønnsavtaler mellom partene vil lokalt for mange yrkesgrupper i praksis bare være veiledende. Økte lønns- og pensjonsforpliktelser vil tvinge kommunene til å løse deler av tjenesteproduksjonen med færre, men bedre avlønnede medarbeidere.
I en slik situasjon vil konkurransen mellom kommunene i arbeidsmarkedet bli kraftig skjerpet - og da er det et åpent spørsmål om vi spiller på samme lag eller om vi er i ferd med å spille oss av banen.
Utfordringene for KS som interesseorganisasjon skjerpes nå dramatisk, dersom ambisjonene for en Arbeidsgiverstrategi mot 2020 skal bli noe mer enn ord på glanset papir.