Vi må tilnærme oss helse og omsorg på en måte som er tilpasset dagens og morgendagens behov, skriver Tarje Bjørgum.

Vi må tilnærme oss helse og omsorg på en måte som er tilpasset dagens og morgendagens behov, skriver Tarje Bjørgum.

Foto: Roger Hardy / Samfoto
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

En nødvendig omsorgsrevolusjon

Det kommer en omsorgsrevolusjon enten vi vil eller ikke. Den er teknologidrevet. Politikerne må velge om de skal ha hendene på rattet eller vente og se.

Den norske befolkningens helsebehov er økende. Veksten er større enn det helsetjenesten kan dekke. Ifølge regjeringens ferske perspektivmelding må én av tre nordmenn jobbe innen helse og omsorg i 2060. Det går ikke.

Alle er enig i behovet for endring, men den politiske endringsviljen er skremmende lav.

Etter flere tiår med utredninger og gode intensjoner fra mange regjeringer; vi leverer fortsatt omsorg på samme måte som vi alltid har gjort. Alle er enig i behovet for endring, men den politiske endringsviljen er skremmende lav.

Poenget er at det kommer en revolusjon enten vi vil eller ikke. Den er teknologidrevet, og styres av utvikling som skjer utenfor helsetjenesten. Norske politikere kan velge om vi skal ha hendene på rattet og videreutvikle vår felles velferdsmodell, eller ha en «se hva som skjer-holdning».

Jeg tror folk flest, og norske kommuner flest, vil foretrekke førstnevnte. Kommunenes ressurser og budsjetter er allerede hardt presset. De ansatte kan ikke løpe fortere eller gjøre mer innenfor dagens tilnærming.

Altså må vi jobbe og organisere oss smartere. Vi må tenke forbi dagens diskusjon med offentlig og privat – det blir ikke flere sykepleiere om de bytter arbeidsgiver. Vi må tilnærme oss helse og omsorg på en måte som er tilpasset dagens og morgendagens behov.

For det første må vi redusere behovet for helsetjenester. Gjennom forebygging, proaktiv omsorg og nye velferdstjenester som flytter behandlingen fra sykehus og institusjoner til folks hjem. Derfor må vi se på hvordan dagens finansieringsmodell til sykehusene hindrer innføring av nye smarte tjenester i kommunene og der folk bor.

Videre må aktørene som tilbyr innsats til helse- og omsorgstjenesten, stimuleres og belønnes for innovasjon og forebyggende innsats gitt til enkeltpersoner.

For det andre må vi gi omsorg på nye måter og på andre arenaer enn bare i helse- og omsorgstjenesten. Her kan andre aktører enn bare helsepersonell utgjøre en stor forskjell. Staten, folk flest og alle ledige ressurser i samfunnet må trekkes med.

Pårørende spiller allerede en sentral rolle i dagens velferdsmodell. Rundt 800.000 personer er til enhver tid i en situasjon der de hjelper én eller flere syke eller eldre i egen familie og omgangskrets. Verdien av dette arbeidet er formidabel, men vi kan ikke basere en omsorgsmodell på stadig mer ulønnet arbeid.

For det tredje: Vi må ta i bruk teknologi på alle områder der det gir mening for enkeltpersoner og helsepersonell. For eksempel kan det norske selskapet Mentis Cura utføre en enkel EKG-test som avdekker kognitiv svikt og demens på et tidlig stadium. Dermed kan man starte medisinering tidligere, og pasienten kan bo hjemme lengre.

Et annet eksempel er den digitale plattformen Nyby, som gjør det mulig å mobilisere ledige, kvalifiserte ressurser til viktige velferdsoppgaver enklere enn noen gang tidligere.

De nye og innovative løsninger finnes allerede. Dessverre møtes de ofte av et rigid og utdatert system i helsetjenesten.

Ingen vet nøyaktig hvordan fremtiden vil bli, men vi vet at den ikke vil formes med gårsdagens løsninger. Behovet for reform er skrikende.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.