En blå kommunereform for økt byråkratisering?

Fylkesmannsembetene kan sies å representere hoveddelen av den regionaliserte statsforvaltning. Opprettelse av fylkeskommunen i 1976 med direkte valg til fylkestingene hadde til hensikt å gi fylkesbefolkningen større innflytelse på sin egen hverdag. Isolert sett vil avskaffelse av fylkeskommunene bety at statlig byråkrati overtar de regionale oppgaver.

De blå partier ønsker neppe det. De forestiller seg en kommunereform, slik at kommunene blir store nok til å overta de fylkeskommunale oppgaver. Ut fra en enkel teoretisk betraktning tror man derved å kunne spare store beløp (A) ved å bli kvitt de fylkeskommunale administrasjonsutgifter og (B) ved å bli kvitt «de minste kommuner». En slik tankegang blir imidlertid for enkel og derved feilaktig.

Anta at fylkeskommunene blir avskaffet og at de fylkeskommunale oppgaver overføres til de anslagsvis 200 kommuner, som overlever en større tvangssammenslutningsreform. Hva er sannsynlige virkninger?

De utgifter man vil spare på fylkesnivå vil i hovedsak gjelde de folkevalgte. Det fylkeskommunale byråkrati blir man derimot ikke kvitt. Dette byråkrati fra 18 nedlagte enheter skal overføres til de 200 kommuner. Selv om disse 200 kommuner tar imot de tidligere fylkeskommunale ansatte, så vil de likevel ikke ha kapasitet til å ta seg av de nye oppgaver. Det må skje nyansettelser. Antagelig blir utgiftene ved disse nyansettelser vesentlig større enn besparelsene ved å avskaffe de folkevalgte på fylkesnivå. Utgiftsmessig må man se i øynene at det neppe blir noen nettobesparelse, men snarere økte utgifter på forholdsvis betydelig nivå.

Hvorledes kan antall kommuner reduseres til 200 enheter? Mange av de minste kommuner i Nord-Norge, på Vestlandet og ellers fra Setesdal til Østerdalen kan man trolig få gjort lite med på grunn avstander, fjell og fjord. Hvis sammenslutningsreformen i Danmark er idealet, så bør man huske på at Finnmark alene har et større areal og at Hedmark og Oppland sett samlet har et areal som er mer enn 20 prosent større enn det danske. Hertil kommer at Danmark stadig har syv kommuner med færre enn 10.000 innbyggere.

Dette betyr at en overgang til 200 kommuner krever storstilte sammenlutninger av forholdsvis større kommuner rundt de større byer ikke minst i Rogaland, Akershus, Østfold og Vestfold. Eksempelvis kan man slå sammen Enebakk, Fet, Lørenskog, Rælingen og Skedsmo. En del «dobbeltbyer» kan slås sammen Sarpsborg/Fredrikstad, Skien/Porsgrunn, Stavanger/Sandnes med mer.

Hva blir virkningene av slike storstilte kommunesammenslutninger? (1) Utgiftsbesparelser må ikke påregnes i henhold til de erfaringer man har man sammenslutninger de siste 20 år. Hovedårsaken til det er at kommuners utgifter er avhengig av hvor folk bor og ikke av rådhusets lokalisering. Kommunesammenslutningen i Danmark viser også en klar vekst i antall byråkrater. (2) Større kommunale enheter medfører således et større kommunalt byråkrati og dermed mer begrensede muligheter for velgere og folkevalgte til å gjøre seg gjeldende. Erfaringer fra Oslo synes å vise en intern oppdeling i bydeler ikke fullt ut oppveier slike ulemper.

Det sannsynlige resultat av nedleggelse av alle fylkeskommuner og ca halvparten av kommunene er derfor hverken utgiftsbesparelser eller økt innflytelse for velgere og folkevalgte.

Det burde i våre dager være slutt på politisk handlekraft, der man setter i verk omfattende tiltak uten å ha utredet de økonomiske og administrative konsekvenser. Det er skremmende at Stortinget i en rekke saker (sykehusreformen, politireformen, kvalitetsreformen og nå kanskje også samhandlingsreformen) begir seg inn på reformer som mangler konsekvensutredninger. Det å føre en ansvarlig politikk er ikke begrenset til forvaltning av oljepengene.