Det store EPJ-skiftet – de tapte muligheters land?

Norske kommuner har brukt systemer for elektroniske pasientjournaler (EPJ) i kommunale helsetjenester siden sent på 1990-tallet, men det store flertallet har aldri skiftet leverandør eller system siden den opprinnelige overgangen fra papir til elektronisk format.

Helsedirektoratet publiserte i oktober 2014 en rapport om systemene som dessverre er like aktuell i dag. Den pekte på en rekke mangler som kommunene, ti år etter, fremdeles sliter med.

Både KS, gjennom prosjektet Felles journalløft, og Helsedepartementet, gjennom helseteknologiordningen, satser på at kommunene denne gang skal klare å gjøre noe med sine utdaterte EPJ-løsninger.

Det skal imidlertid mer til enn 100 millioner kroner på deling og noen konferanser i KS-regi for at det store EPJ-skiftet skal lykkes. Kommunehelsetjenesten er allerede under kraftig press fordi befolkningen aldres, og det er krevende å bemanne tjenestene. Samtidig skal kommunene innføre digital hjemmeoppfølging, bygge nye sykehjem og få innbyggerne sine til å leve hele livet.

Gitt utfordringene er det liten grunn til å være optimistisk på vegne av kommunenes evne til å gjennomføre en god, behovsstyrt anskaffelse av nytt EPJ-system.

Bekymringen kan enkelt illustreres ved eksempelet «Kjernejournal», som ble lansert i 2020. I skrivende stund er det fremdeles over 70 kommuner som ikke har tatt løsningen i bruk. Kommunene betaler allerede for løsningen, og den oppleves som nyttig av over 90 prosent av helsepersonellet.

Årsaken til manglende bruk er, etter min erfaring, simpelthen at kommunene ikke har hatt ressurser til å få gjennomført innføring.

Gitt begrenset gjennomføringskraft, må en kommunalsjef for helse prioritere knallhardt, slik at hen bruker kraften på de prosjekter som sparer flest personalressurser.

Mye av potensialet ved en ny EPJ-løsning ligger i funksjonalitet som kan hindre at ansatte må lete etter opplysninger eller registrere samme data flere ganger.

Denne gevinsten avhenger imidlertid av en hel rekke faktorer som delvis er ute av kommunens kontroll, og som har lite å gjøre med selve EPJ-løsningen.

Nasjonale løsninger som Pasientens prøvesvar og Pasientens legemiddelliste er høyst etterlengtede, men kommunene kan fremdeles kun gjette på når løsningene er allment tilgjengelige.

Norske kommuner har, grovt sagt, aldri skiftet EPJ-løsning og kjenner ikke andre leverandører enn sin egen. Det er på ingen måte sikkert at alle disse kommunene nå vil bevege seg ut i markedet struttende av selvtillit og kompetanse.

På den annen side har leverandørene opplevd at kommuner i liten grad har vært villige til å betale for ny funksjonalitet, og mange kommuner har vært passive kunder i mange år. Det er forståelig om leverandørene kan være skeptiske til at kommunene plutselig skal fremstå som ivrige kunder i en butikk de ikke har vært innom på over 20 år.

Det er viktig å sette inn kraftfulle tiltak relativt raskt for å unngå at det store EPJ-skiftet «fisler ut» og ender opp som leverandørdrevet bytte uten særlige gevinster for kommunene.

For å stimulere gjennomføringskraften til kommunene bør flere tiltak styrkes eller introduseres:

• Helseteknologiordningen må styrkes kraftig. Kriteriet om at kommunale samarbeid vil få tilskudd mens enkeltstående kommuner får avslag, bør bestå. I tillegg bør tilskuddsordningen kommunisere forventninger til når prosjektet skal sluttføres.
• Nettverket som skal hjelpe kommunene, må styrkes. Digi-nettverkene har gode intensjoner, men det er for få ansatte, og de vil ikke evne å gi tilstrekkelig prosessuell støtte.
• Nasjonale løsninger må på plass. Det snakkes mye om Pasientens legemiddelliste, Pasientens prøvesvar og mye annet, men det er fremdeles uklart for både kommuner og leverandører når løsningene vil være nasjonalt tilgjengelig. De nasjonale løsningene er essensielle for at kommuner skal kunne realisere gevinster.
• KS må fortsatt, og med økt styrke, representere kommunene i en dialog med resten av helsetjenesten om hvilke data vi skal dele. Dette arbeidet er så vidt startet, men vi må unngå at et EPJ-skifte ikke inkluderer mer utveksling av helsedata. Gevinsten ved skifte av EPJ må være rask, og da må kommunene vite hvilke data de skal dele.
• Leverandører må ta ansvar for realisering av gevinster. Et tradisjonelt forhold mellom kunde og leverandører må erstattes av et reelt partnerskap hvor begge parter tar ansvar for at målene nås.