«Det Gud har føyd sammen, skal intet menneske atskille»

Jeg kjenner ei norsk jente som er født med en sjelden sykdom, som gjør at alle musklene har sterkt nedsatt kraft. Hun må bruke elektrisk rullestol, personløfter og hjemmerespirator for å fungere i hverdagen.

Hun har egen spesialbil og seks offentlig betalte assistenter som bistår henne, slik at hun kan bo i egen leilighet i Bergen sentrum og leve et mest mulig normalt liv. Et fantastisk stykke Norge.

Hun er intellektuelt sterk, livsglad, kampvillig og aktiv og styrer selv sine assistenter og et betydelig budsjett offentlige penger som gjør det mulig for henne å gå på do, legge seg, komme rundt i samfunnet med egen bil med sjåfør og mye mer.

Latter og smil sitter løst, men ikke så løst som tidligere. Hun er samfunnsbevisst, kristen og aktiv i organisasjonslivet.

Alle trodde hun ville dø ung. Da hun ble født, ville ingen trodd at hun noensinne ville kunne leve i egen leilighet, gifte seg eller utføre noen form for arbeid. Hun har greid alt dette, takket være seg selv, sin familie og det norske velferdssamfunnet.

Hennes mor, som var aktiv Høyre-politiker i Ølen, sloss for sin datter og gjorde alt for at hun skulle få et best mulig liv. Far bygde hus til henne i foreldrenes hage. Hennes søstre støttet henne, og venner fikk hun.

Da både mor og en søster døde av kreft med ett års mellomrom for fem-seks år siden, måtte Siri selv ta ledelsen. Hun flyttet fra Ølen og kjøpte ny leilighet i Bergen uten familienettverk rundt seg. I hennes situasjon er dette imponerende, men ikke mulig uten støtte fra samfunnet i form av assistenter og hjelpemidler. At Norge er et land for hverdagshelter som gjør det umulige mulig, er det liten tvil om.

Siri har de samme følelser og drømmer som vi alle har, uavhengig av kjønn, rase og seksuell legning - drømmen om kjærlighet. Siri trodde aldri at denne drømmen kunne bli virkelighet før hun traff en kjekk, høflig og intelligent mann fra Kongo. Han snakket engelsk første gang de møttes og er like svart som meg. Han er kristen som henne, en tvillingsjel.

Også han slet med problemer, fra et krigsherjet land han hadde flyktet fra. De fant styrke sammen. «Han så meg - Siri - ikke handikappet mitt», forteller hun.

Bruno lærte seg norsk i løpet av kort tid. De hadde lange og gode samtaler, lo sammen, spiste sammen og dro på byen sammen.

Hun ble forelsket og oppdaget at hans følelser for henne ble gjengjeldt. Forholdet vokste seg sterkere på flere plan. De var sammen hele tida, slik andre elskende, normale, hvite mennesker er.

Siri forteller meg at den afrikanske mann er annerledes enn den norske mann. Hun mener ikke å nedvurdere nordmenn, men påpeker at afrikaneres kvinnesyn og virkelighetssyn er annerledes i positiv forstand.

Jeg forstår hvorfor hvite kvinner tiltrekkes av svarte menn, og hvorfor jeg tiltrekkes mer av norske menn enn afrikanere fra min egen kultur. Sånn sett forstår jeg henne, men med motsatt fortegn. Størst av alt er kjærligheten. Den er den samme i alle kulturer og religioner.

Så kommer den grusomme og vonde delen av denne historien - fortellingen om hvordan det norske utlendingsbyråkratiet ga tillatelse til at de to elskende kunne gifte seg, for så å ødelegge den nybakte familien.

Utlendingsenheten ved Bergen politikammer anbefalte mannen å trekke sin asylsøknad, fordi han ikke kunne ha to saker gående samtidig, og i stedet søke om familiegjenforening, noe han dessverre gjorde.

UDI ba ham deretter å skaffe pass fra Kongo, for at han skulle kunne få oppholdstillatelse. Mannen skaffet dokumentasjonen fra den kongolesiske ambassade. På grunn av kort tidsfrist ble denne sendt UDI per faks. Dette var ikke godt nok bekreftelse på den identitet som lå til grunn for UDIs godkjenning av ekteskapet. For å skaffe seg pass måtte han personlig møteopp på en ambassade eller konsulat i utlandet, men UDI vil ikke gi ham midlertidige reisedokumenter, slik at han kunne reise fra Norge på lovlig måte.

UDI avslo søknaden om familiegjenforening, og saken ble deretter klaget inn for det domstolslignende organet Utlendingsnemnda (UNE).

Han hadde da gjort som UDI anbefalte og reist til et annet europeisk land hvor han kunne skaffe seg pass. Siden dette har han bodd hos venner i Italia og betalt mange penger for pass, men ikke mottatt det.

Idet han var ute av Norge avslo UNE klagen og besluttet at han skulle tvangssendes tilbake til det krigsherjede landet han flyktet fra.

Fylkesmannen nektet Siri fri rettshjelp, og de siste sparepengene ble brukt på juridisk bistand som ikke ga resultat.

UNEs holdning i saken illustreres med følgende sitat fra vedtaket:

«Det er ingen sterke medmenneskelige hensyn å ta i denne saken.»

I Bergen sitter ei knust jente og i Italia en knust mann. Utlendingsmyndighetene har atskilt det den norske kirke førte sammen i september 2005. Politiet utelukker UDIs mistanke om proformaekteskap, og UDI godkjente som sagt ekteskapet.

Ondskapen i verden lever godt i UDI og UNE. Og saken er ikke enestående.

Skrevet av: Saynab Mohamud