Desentralisert forventningsproduksjon

Læren om de stigende forventningers misnøye prekes nå så ofte at det ikke er nødvendig å begrunne den lenger. Det er i ferd med å bli konvensjonell visdom at det er rikspolitikerne og -mediene som skaper forventningene, mens de stakkars lokalpolitikerne får den umulige oppgaven med å svare på dem.

Det er åpenbart et stort problem at folk flest forholder seg til politikk på et nasjonalt plan, mens deres relasjon til velferdsstaten i ganske stor grad er på kommunalt nivå. Men erkjennelsen av problemet er også en lettelse for mange - ikke minst for kommunepolitikerne og KS. De får plassert ansvaret for mangler i velferdstilbudet og minus på budsjettene der det hører hjemme - hos politikerne i Oslo.

I den grad lokalpolitikerne blir konfrontert med sitt eget ansvar, rettes søkelyset på deres bruk av penger. Kan velferdsapparatet effektiviseres? Bruker man penger på unødig flotte kultur- eller kommunehus, eller kunne de kanskje ha tatt inn mer eiendomsskatt eller økt gebyrene?

Kommunepolitikerne blir sjelden spurt om sitt ansvar for at det blir skapt høye forventninger. Det er ganske rart - tatt i betraktning at de aller fleste lokalpolitikere insisterer på at deres nærhet til befolkningen gjør dem bedre egnet enn rikspolitikerne til å forstå og å imøtekomme folkets behov. Skulle ikke den samme nærheten gjøre dem ekstra godt egnet til å overbevise folket om at vi må sette tæring etter næring?

Erfarne lokalpolitikere vil trolig si at de ikke gjør annet enn å forklare sine medborgere sammenhengen mellom inntekter og utgifter. Hver gang de kutter i kommunebudsjettet, må de begrunne kuttet i de lokale medier, og da er det prioritering de snakker om. De forteller at det ikke er mulig å gjøre alle til lags, og at det er deres sure plikt å veie mange velbegrunnede behov opp mot hverandre.

Det er nettopp det. De snakker om prioritering og avveining - ikke om riktigheten eller nødvendigheten av den ene eller andre tjenesten. Det finnes riktignok kommunepolitikere fra Fremskrittspartiet og Høyre som fortsatt snakker om grenser for politikk og mindre offentlig velferd, men de kombinerer gjerne slike påstander med et kraftig rop om bedre kvalitet i to av de mest kostnadskrevende tjenestene - eldreomsorgen og skolen.

Det er neppe realistisk å forlange av en lokalpolitiker at vedkommende sier rett ut til en pressgruppe at dens behov ikke er stort nok. Politikeren ville ikke bare bli upopulær i lokalsamfunnet, han eller hun ville sannsynligvis heller ikke nå sitt mål om å dempe forventningene. Rikspolitikerne og pressen virker tross alt mye sterkere på forventningsproduksjonen enn en skarve lokalpolitiker.

Da melder spørsmålet seg: Hvem er det som har gitt rikspolitikerne deres mandat? Hvorfor blir de stadig med på disse kappløpene om å love stadig mer til stadig flere.

Allerede nå ser vi at de girer opp til neste års valgkamp - med konkurranse om å være den som gir best pappapermisjon, størst fond for likelønn og mest penger til sykehusene, for å nevne noe. Svaret er at det er partiene som krever av sine ledere at de skal gjøre det godt i neste valg, og det er en gjengs forestilling at man gjør det godt, hvis man kan love mye.

Men partiene, det er stort sett lokalpolitikere det. Se på sammensetningen av landsmøtene og fylkesårsmøtene i partiene - flertallet av deltakerne er fylkes- og kommunepolitikere. Og det rare er at de samme menneskene som på KS´ landsting fordømmer rikspolitikernes forventningsproduksjon, sitter musestille på partimøtene der grunnlaget for løftekappløpet blir lagt.

Landsmøtene i alle partier er nemlig like på dette punktet: Det kommer en strøm med forslag til utvidet og forbedret omsorg inn fra lokal- og fylkeslag til landsmøtets redaksjonskomité. Komiteen skjærer bort og skriver om, men bare i en viss grad - alle fylker må få gjennomslag for noe.Nesten alltid gjøres det vedtak som partiets finanspolitikere mener er på grensen av det forsvarlige. De pragmatiske fylkes- og kommunepolitikerne skjønner hva som skjer, men de oppfatter seg som medlemmer av sitt fylkes landsmøtedelegasjon, og tenker vel at det er partiledelsen som må stoppe dem.

Landsmøtene er neppe den viktigste arenaen for produksjon av stigende forventninger. Det er det daglige spillet mellom topp-politikerne og mediene som er aller viktigst. Lokalpolitikerne protesterer titt og ofte mot dette spillet, men nesten alltid med en økonomisk vinkling - de protesterer mot en løftegalopp uten økonomisk dekning, men ikke mot galoppen i seg selv.

Når hørte du sist en kommunepolitiker som sa at kvaliteten i eldreomsorgen er god nok? Man kan ikke forvente mer i en velferdsstat som forbereder seg på eldrebølgen. Han eller hun ville trolig ganske raskt ha blitt kastet ut av eget parti. Men i prosessen kunne det ha oppstått en interessant offentlig debatt om hvor de stigende forventningene egentlig kommer fra.

Skrevet av: Aslak Bonde