Den usynlige veien mot stupet

KS la sist uke fram sin budsjettundersøkelse for 2011. Samtidig presenterte sjeføkonom Per Richard Johansen de mer langsiktige scenariene for kommuneøkonomien, med særlig vekt på hva som skal til for å takle framtidige renteøkninger.

Dette er ikke tabloid stoff, og når ikke særlig høyt opp i kampen om oppmerksomheten når alternativet er rystende fortellinger om fortvilte gamle som ikke får den sykehjemsplassen de så åpenbart bør få. Det er selvfølgelig forståelig – urettferdig behandling her og nå er viktigere enn lange økonomiske linjer som uansett vil være omgitt av mye usikkerhet.

Bildet KS tegner, basert på svarene fra kommunene om årets budsjetter, kan oppsummeres i ordet sprik. For mens det er overvekt av kommuner som reelt vil satse mer på de store sektorene, og ikke minst barnevern, sier samtidig en av fem at de budsjetterer med driftsunderskudd og vil tære på oppsparte midler for å få det hele til å gå i hop.

Tradisjonelt er problemet at kommunene budsjetterer for optimistisk. Når en av fem vil drive med underskudd, skal det ikke mange negative økonominyheter i løpet av 2011 for å se for seg at langt flere enn disse kommer til å ende året med røde tall.

Økt satsing på kommunale tjenester må bety dårligere økonomiske resultater og tæring på sparekontoene. Det betyr igjen at kommunene tar opp mer lån for å finansiere investeringene sine, noe som dernest fører til økte avdrag og høyere renteutgifter – og ikke minst høyere risiko ved renteendringer. Dermed blir det igjen mindre penger til drift, fordi avdrag og renter må dekkes av ordinære inntekter.

Samtidig er det urealistisk å tro at kommunenes inntekter kan vokse så raskt som de siste årene. En rask titt i Nasjonalbudsjettet viser at inntektene fra oljefondet begynner å vokse langt saktere enn før. Økte pensjonsutgifter vil spise mye av veksten.

Dermed havner kommunene fort i en skvis med galopperende renteutgifter som struper driftsbudsjettene; akkurat slik Johansen advarer om – riktignok med noe mildere ordvalg.

Konsekvensen av utvidet tilbud, økt gjeld og lavere inntektsvekst kan bli en ny, alvorlig og dyp kommuneøkonomisk krise – kanskje verre enn det vi tidligere har sett. For den kommende krisen blir ikke løst ved at det kommer mer penger til kommunene når statsbudsjettet blir strammere.

Smartere løsninger og i noen tilfeller kanskje også kommunesammenslåinger kan redusere noen kostnader, men det er billigere drift av tjenestetilbudet som virkelig kutter kostnader i kommunene. Billigere drift betyr at de ansatte må løpe raskere, og hva vil det bety for kvaliteten? Sannsynligvis blir den ikke bedre. Andre steder må man enten kutte ansatte eller betjene flere med samme stab.

Skulle dette scenariet slå til er det en tøff periode som venter høstens nyvalgte kommunepolitikere.