De kapitalsterke kraftselskapenes bondefangeri

Det er i de fleste tilfeller også, med begrenset privatøkonomisk risiko, mulig for grunneier å utvikle kraftverk i egen regi. For større kraftprosjekter er situasjonen imidlertid en annen; her fortsetter store, kapitalsterke kraftselskaper å overkjøre grunneier.

Det er ingen rasjonell grunn til at dette skal skje. Lokale grunneiere kan, gjort på riktig måte, sitte igjen både med eierskap og en vesentlig andel av verdiskapningen også i større prosjekter. Dette selv etter at den nye industrikonsesjonsloven trådte i kraft.

NVE har anslått det norske småkraftpotensialet til ca. 25 TWh. Dette tilsvarer om lag 75 milliarder kroner i investeringer. Småkraftmarkedet begynner, heldigvis, å bli såpass modent og med en god nok informasjonstilgang til at de fleste grunneiere evner å sette seg inn i de ulike utbyggingsmodellene som finnes. Deretter kan en veloverveid beslutning på hvordan man vil utvikle ressursen tas.

I en del vassdrag er det konkurrerende konsesjonssøknader i samme vassdrag. Lokale småkraftutbyggere og et større kraftselskap står da gjerne mot hverandre med ulike interesser. Storprosjektet, vanligvis regissert av et kapitalsterkt kraftselskap - lokalt, regionalt eller nasjonalt, bruker ofte argumenter om at en større utbygging har en bedre «samfunnsmessig utnyttelse». Dette på tross av at miljøkonsekvensene blir større og verdiskapningen i lokalmiljøet mindre enn ved en småkraftutbygging. Dersom det er hevet over enhver tvil at den samfunnsøkonomiske nytten av storprosjektet er størst, er det likevel fornuftig at storprosjektet får konsesjon, og i ytterste konsekvens også rett til å ekspropriere fallet.

I de fleste tilfeller er det likevel vanskelig å måle den beste samfunnsmessige utnyttelsen av et vassdrag mellom de forskjellige utbyggingsløsningene. Hvem skal da få konsesjon? Og hvor stor skal fallrettshavers økonomiske kompensasjon for en eventuell ekspropriering være? Denne artikkelen gir ikke svaret på det, men vi ønsker å rette søkelys mot at grunneierne i slike prosjekter ofte opplever en arrogant og lite konstruktiv oppførsel fra kraftselskapet som vil ekspropriere.

Etter at den nye industrikonsesjonsloven trådte i kraft, har dette kommet enda tydeligere fram. Nationen skrev nylig om et prosjekt i Jølstravassdraget i Sogn og Fjordane. Her kunne grunneierne tidligere ha bygget ut kraftverk i egen regi, men fordi det nå ikke kan gis industrikonsesjon til private, synes det håpløst for grunneierne å kunne være en del av utbyggingsprosjektet. Fremstillingen av dette mener vi er gal, og vi vil hevde at det er en feiltolkning av loven. For det første åpner den nye industrikonsesjonsloven for at grunneier kan eie inntil 1/3 av kraftverket. For det andre er det, gjort på riktig måte, mulig å sitte igjen med betydelig mer enn 1/3 av den totale verdiskapningen for grunneier. I et lønnsomt prosjekt vil det være langt flere enn én storaktør som interesserer seg for prosjektet. Det er ikke nødvendigvis slik at det lokale-, regionale eller nasjonale kraftselskapet har enerett til å «ekspropriere til seg» fallretten uten konkurranse, selv om grunneier kan bli lurt til å tro det.

Teamet i Norsk Kraft har på vegne av mange grunneiere forhandlet fram avtaler i prosjekter i denne størrelsesorden. Når det i ett enkelt prosjekt gjerne er snakk om verdier på mange hundre millioner kroner som skal fordeles i løpet av en 40-50-årsperiode, er det viktig å skaffe seg nødvendig oversikt over ressursen man eier. Det er ikke uvanlig at grunneier blir tilbudt en beskjeden engangssum, som etter forhandlinger eller behandling i rettsapparatet blir omgjort til en kompensasjonsordning som er 20-30 ganger høyere. Et eksempel på dette er en dom for et prosjekt i Sauda fra Gulating lagmannsrett den 11. februar i år. Her ble grunneierne først tilbudt en samlet engangssum på 1,2 millioner kroner. I retten ble de tilkjent 1,2 millionerkroner årlig, til evig tid. Selv ikke dét gjenspeiler den réelle verdien av fallretten.

Uansett er det bedre tider nå enn før, da fallrettene gjerne ble kompensert med slipesteiner, dresser og Amerika-billetter. Det er også heldigvis slutt på tiden da de frekkeste aktørene hadde med seg blekkskriver i sine møter med godtroende grunneiere. Grådigheten råder dog fremdeles. Ikke minst blant kapitalsterke, offentlig eide kraftselskaper.