Kommunene bør ikke bygge sine vurderinger på råd fra den dominerende aktøren alene, spesielt ikke når rådene er i konflikt med jussen, skriver Jon Hippe, og viser til Ålesund kommune som eksempel.

Kommunene bør ikke bygge sine vurderinger på råd fra den dominerende aktøren alene, spesielt ikke når rådene er i konflikt med jussen, skriver Jon Hippe, og viser til Ålesund kommune som eksempel.

Foto: Halvard Alvik / NTB
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Dårlige råd er ofte dyre

Fjoråret viste at det er mye å spare på anbud på kommunal tjenestepensjon. De fleste sitter likevel på gjerdet.

Bare seks kommuner lyste ut anbud i fjor – fire av disse ble stoppet. Kommunene er ikke tjent med at det fortsetter slik. Dere kan komme sterkere på banen i år.

Bare ved å ha anbudskonkurranser kan kommunene sikre at de får det beste tilbudet.

De to kommunene som fullførte anbudene, flyttet til Storebrand og fikk betydelig lavere årlige kostnader i tillegg til frigjort kapital. Det viser med all tydelighet at det er mulig å gi kommunene et godt alternativ for deres tjenestepensjon.

Kommunene som stoppet anbudene gikk glipp av dette. Et ukjent antall kommuner fulgte også råd om at det ikke er nødvendig, eller behov for, å ha anbudsprosesser.

Når 2021 skal oppsummeres, står det derfor klart at situasjonen i kommunemarkedet er utfordrende. Sterke krefter jobber for å bevare status quo og benytter virkemidler ingen er tjent med i kampens hete. Derfor gikk Konkurransetilsynet ut i Dagens Næringsliv og kritiserte den svake anbudsviljen i kommunene.

I sitt tilsvar uttrykte styreleder i KLP og rådmann i Tønsberg, Egil Johansen, et annet ganske annet synspunkt: «Kommunenes pensjonsutgifter er innbetaling av sparing til pensjonsordninger som er tariffavtalte – og derfor ikke noe det konkurreres på.»

Det er lett å bemerke at Tønsberg har god råd som ikke vil finne ut om de kan tjene på å skifte leverandør. Og, det er nærliggende å anta at Johansens dobbeltrolle har ha hatt betydning for valget om ikke å ha anbud.

Innleggene viser to forestillinger om kommunenes innkjøp av pensjon som står langt fra hverandre.

På den ene siden er det en forestilling om at det er nok med én leverandør og at kommunene ikke er tjent med konkurranse. Kommunene fortelles at det verken er nødvendig eller ønskelig å gjennomføre anbudskonkurranser.

Kjernen i denne forestillingen synes å være en idé om at KLP er en slags politisk fellesordning, fordi selskapet er eid av kommunene gjensidig, og at de derfor per definisjon gir det beste tilbudet. Kommuner som ikke går på anbud, fordi den eksisterende leverandøren sier det ikke er nødvendig, støtter opp under denne forestillingen.

På den andre siden står de som mener det er bra med utfordrere til KLP. At kommuner som bytter leverandør får lavere kostnader viser at konkurransen kan gi bedre kommuneøkonomi. Det har også gjort at kommunene kan stille strengere bærekrafts- og klimamål i forvaltningen av kommunenes pensjonskapital. Og, det har gitt bedre portal- og kundeløsninger for ansatte og kommuner.

Kjernen i dette argumentet er at både Storebrand og KLP er private forsikringsselskaper. Det er ikke fornuftig, samfunnsøkonomisk eller politisk, å skjerme et selskap fordi det eies av kommuner. Da kan selskapets interesser gå foran kommunenes.

Alle andre forsikringskjøp, som personal- eller skadeforsikringer, som også KLP leverer, er gjenstand for konkurranse. Konkurranse om innkjøp av tjenestepensjon er ikke privatisering av en kommunal tjeneste. Det er en regulær anskaffelse av en finansiell tjeneste, der det er en fordel med flere leverandører. De ansattes pensjon følger tariffavtalen, og påvirkes ikke av leverandørvalget.

Det er kommunene selv som kan normalisere markedet. Kommunene bør ikke bygge sine vurderinger på råd fra den dominerende aktør alene, spesielt ikke når rådene er i konflikt med jussen.

Et illustrerende eksempel er Ålesund kommune, som vedtok pensjonsanbud, men snudde og avlyste konkurransen etter at de ble fortalt at et nytt regelverk ville hindre økonomiske effekter de forventet å få. Dette står direkte i vedtaket.

Men, Ålesunds politikere ble feilinformert av KLP – det ble ikke innført nye flytteregler med tilbakevirkende kraft for 2021 slik de ble fortalt at Stortinget ville gjøre. Ålesund fikk derfor ikke klargjort hva de kunne ha oppnådd ved en flytting. De gikk glipp av mer enn 300 millioner kroner i frigjorte midler, i tillegg til lavere årlige kostnader og frigjort egenkapital.

Kommunene har interesse av at det over tid er minst to alternative leverandører, som det stilles likeverdige krav og forventninger til. Forsøk på å se konkurransen mellom selskapene i et ideologisk perspektiv er tilslørende, og legitimerer at et dominerende forsikringsselskap får fordeler på kommunenes regning.

Det er bare ved å ha anbudskonkurranser at kommunene kan sikre at de får det beste tilbudet og den beste pensjonsøkonomien. Dårlige råd er ofte dyre.