Dårlig politisk samhandling

Neste uke vil regjeringspartiene bruke sitt flertall i Stortinget til å banke gjennom lovgrunnlaget for samhandlingsreformen. Men opposisjonen vil stemme imot mye av reformen, og allerede etter stortingsvalget i 2013 kan en ny borgerlig regjering komme til å sette på bremsene. Det sier ledende helsepolitikere i Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i denne utgaven av Kommunal Rapport.

«Samhandlingsreformen er på samme måten som pensjonsreformen og Nav-reformen, nødvendig for å møte utfordringer som samfunnet vil stå overfor om få år», sa statsminister Jens Stoltenberg da stortingsmeldingen om reformen ble lagt fram for to år siden.

Men i motsetning til disse to store velferdsreformene, er ikke samhandlingsreformen forankret i et bredt forlik i Stortinget. Da Stortinget behandlet stortingsmeldingen om reformen, strandet forhandlingene mellom regjeringspartiene og opposisjonen etter ett møte. Siden har det ikke vært noe kontakt om saken, ifølge Bent Høie (H).

Regjeringens politiske håndverk har vært for dårlig til å bygge et solid politisk fundament for den mest omfattende reformen av helse- og omsorgstjenestene i nyere tid. Det blir ikke bedre av at partiene er så godt som enige om målene for reformen. Uenigheten står om virkemidler. Den bunner dels i politisk uenighet og dels i uenighet om hva som virker best.

Resultatet er en politisk skjør helsereform som kan bli endret i neste periode, og som kan skape ny uro i kommunene og befolkningen.

Det er vanligvis en høy terskel for å reversere reformer, men stor uenighet og usikkerhet om virkemidlene legger lista lavt for samhandlingsreformen.

Uenigheten er særlig stor om ett av de viktigste grepene: 20 prosent kommunal medfinansiering av medisinske sykehusinnleggelser. Staten overfører disse pengene – 4,2 milliarder neste år – fra sykehusene til kommunene for å stimulere kommunene til å bygge opp gode lokale tilbud som er billigere i drift, og til å forebygge sykdom. Men en rekke helseøkonomer og andre eksperter tror ikke kommunene vil klare å bygge opp alternative tilbud, og at pengene vil gå tilbake til sykehusene.

De borgerlige partiene vil finne mye ammunisjon til å reversere dette økonomiske virkemidlet etter valget i 2013. Dersom kommunal medfinansiering viser seg ikke å fungere, og blir vraket, så vil det være et prestisjenederlag for de rødgrønne.

Manglende evne og vilje i regjeringen kan forklare hvorfor det ikke er blitt noe forlik. Arbeidet i flere departementer og den politiske dragkampen i regjeringen har tatt mye tid og krefter. Da kan det være fristende for en flertallsregjering å slippe å bruke tid på å skape et bredt stortingsforlik.

Mer trolig har det stått på viljen. Hvis statsministeren mente det var viktig med et bredt forlik, ville han ha forsøkt å få det til, slik det nå gjøres i rovdyrpolitikken.

Helsereformen er stor og viktig, men kanskje ikke en type reform hvor et forlik er naturlig. Den er en «retningsreform» som skal innføres gradvis. Kommuner og helseforetak har stor frihet til å avtale hvordan oppgaver løses. Konsekvensene av virkemidlene er usikre, og det ligger i kortene at reformen kan bli justert underveis – uansett regjering.

Dette gjør at et veldig fasttømret forlik ville ha vært vanskelig, men en bredere enighet enn nå ville gjort reformen sterkere og mer stabil. Det ville også gitt bredere politisk støtte til reformen lokalt.