Brudd og svikt i tjenestene

Samhandlingsreformen åpner muligheten for å oppnå bedre og koordinerte sosial- og helsetjenester. Det er kommunene som er best i stand til å tenke helhetlig, jobbe forebyggende, komme inn tidlig og gi rett og god behandling og oppfølging. Om samhandlingsreformen skal lykkes, må kommunene derfor få tilført tilstrekkelig med ressurser, og ha en tilgjengelig og forsvarlig dimensjonert spesialisthelsetjeneste. Videre må den sosialfaglige kompetansen holdes høyt.

Rusavhengige er et eksempel på en gruppe som trenger tjenester fra ulike deler av hjelpeapparatet. Den rusavhengige bor i kommunen men har bruk for helse- og sosialtjenester både fra kommunen og fra spesialisthelsetjenesten. Erfaringene viser at det er høy terskel inn i behandlings- og rehabiliteringstiltak og lav terskel ut. Mange rusavhengige har derfor behov for bistand både i forhold til å ta seg fram i hjelpeapparatet og at noen påser at de får den hjelpen de skal ha. Ventetid mellom avrusning, behandling og ettervern bidrar til sprekk og ekstrarunder. Noen rusavhengige har triste erfaringer med brudd i oppfølging fra det offentlige helt fra barndommen, med gjentatte relasjonsbrudd i fosterhjem, barnevern og sosialtjeneste. De kan ha erfaringer fra skoletida der signaler om rusmiddelbruk og psykiske vansker ikke ble fulgt opp.

For å forhindre brudd og svikt i oppfølgingen, foreslår FO at alle bør ha rett til en fast sosialfaglig kontaktperson på samme måte som alle har rett til fastlege. Dette kan gjelde eldre, utviklingshemmede, rusavhengige og personer med dårlig psykisk helse En slik ordning vil sikre brukerens rett til kontinuitet i relasjonen mellom bruker og sosialfaglig personell.

På tilsvarende måte er sosialt arbeid i sykehus å bistå pasienten med psykososiale forhold som enten er årsak til eller følge av sykdom, skader, ulykker eller død. Akutte situasjoner, som ulykker, diagnostisering om alvorlig sykdom og lignende fører til store omstillinger for den enkelte pasient. Omstillingene er av følelsesmessig karakter og fører også ofte til store praktiske og økonomisk endringer. Mange pasienter uttrykker behov for sosial støtte i form av støttesamtaler og hjelp til å finne de riktige velferdsordninger. De har behov for både emosjonell bearbeiding av sorg og problemløsning i forhold til en endret livssituasjon, og samtidig hjelp til økonomi, arbeid, bolig og offentlige tjenester.

Familier som opplever å få barn med funksjonshemning er et annet eksempel på en gruppe som kommer i en særdeles sårbar situasjon. De trenger at noen i hjelpeapparatet sørger for at de får tett oppfølging og at tjenestetilbudet de har bruk for, blir koordinert. Familiene må få rådgivning og støtte slik at den ekstra belastningen det er å få barn med funksjonshemning blir minst mulig. FO har derfor foreslått at alle somatiske sykehus ansetter sosialfaglig personell som har ansvar for oppfølging av familier som venter eller får barn med funksjonshemning. Disse skal bistå familien både med psykososiale problemstillinger, informasjon om funksjonshemning, samt være familiens støtteperson i «velferdsjungelen». Tilsvarende stillinger burde også opprettes i kommunene. Det er viktig at koordinator- og støttefunksjoner i kommunene styrkes.

Skrevet av: Randi Reese