«Alle» har god skole

Det er godt å høre at politikerne er fornøyd. Det vitner om stolthet over eget tjenestetilbud og en tillit til at de som jobber med barn og unge til daglig gjør en best mulig jobb for at våre håpefulle skal trives, lære og utvikle seg til «gagns menneske».

Jeg følger ofte opp dette standardsvaret med å spørre hva «god» betyr i deres kommune? Er det noen gang diskutert i kommunestyret hva de anser som de viktigste målene for aktiviteten i barnehager og skoler? Svarene fordeler seg langs en lang linje, der det ene ytterpunktet går i retning av detaljert målstyring og det andre ytterpunktet er at «dette kan ikke vi politikerne nok om, og vi må la pedagogene gjøre jobben sin uten at vi forstyrrer».

Begge ytterpunkter er like ille. Den nasjonale politikken for barnehage og skole gir kommunen som barnehagemyndighet, barnehageeier og skoleeier et ansvar og et stort handlingsrom som bare utnyttes når lokalpolitikerne utøver aktiv eierstyring. De skal ikke ta over detaljplanleggingen av den pedagogiske hverdagen. Men, de skal legge premisser for innholdet gjennom fastsetting av lokale overordnete mål, og de skal prioritere innenfor de nasjonale rammene og bidra til at målene omsettes til god praksis. De skal også sørge for at aktivitetene blir evaluert og at erfaringer blir brukt til å justere kursen der det trengs. Dette må gjøres gjennom tett dialog med ledere og fagfolk i kommuneorganisasjonens ulike ledd. Alle involverte har et gjensidig ansvar for å spille hverandre gode!

Verktøy finnes

Staten har de siste årene utviklet verktøy og føringer som skal bidra til gode politiske debatter og god lokal eierstyring. Opplæringsloven stiller for eksempel krav om at kommunen skal utarbeide en årlig tilstandsrapport for grunnopplæringen, og at denne skal drøftes av kommunestyret som skoleeier.

Enkelte kommuner i Sør-Trøndelag utarbeider gode tilstandsrapporter som inviterer lekfolk til spennende diskusjoner, men mange preges av endeløse rekker med statistikk over trivsel og læring, der landsgjennomsnitt ses på som det endelige målet for ungenes glede og lykke i livet. Disse rapportene, som kan komme opp i 50–60 sider, fokuserer ensidig på kvantitative sider, og kan virke utmattende på lokalpolitikere slik at kun et fåtall finner glede og nytte av å lese seg gjennom dokumentet. Vi ser i kommunestyreprotokollene at de fleste rapportene kun «tas til orientering». Ikke rart at det blir vanskelig for de fleste å begrunne hva de legger i en «god» barnehage eller skole …

Lokalpolitikerne bør få anledning til å komme med sine innspill til hva en god tilstandsrapport er slik at den kan bli et godt kunnskapsgrunnlag for gode beslutninger. Jeg mener skoleadministrasjonen i kommunene må forstå at politikerne, når de bruker begrepet «god», som oftest mener mer enn målbare resultater. Husk at ikke alt kan måles, men alt kan vurderes! En god måldebatt fokuserer på både strukturkvalitet, prosesskvalitet og resultatkvalitet. Da kan enkelte mål tallfestes, men andre ikke. De data politikerne får presentert, må vise skolen og barnehagen i sin fulle bredde.

Kunnskapsløftet som styringsreform gir kommunene og lokaldemokratiet et stort handlingsrom. Forenklet kan vi si at læreplanen kun består av kompetansemål som elevene skal oppnå. Hvordan hver kommune, skole og lærer skal jobbe for at elevene skal nå målene, velger de selv. Dette åpner for en skole med varierte metoder og arbeidsmåter, der det lokale særpreget kan utnyttes slik at læring kan kombineres med utvikling av lokal identitet. Det er ingen plikt å bruke lærebøker.

Lokal tilpasning

For eksempel; i naturfag er det et mål at elevene i løpet av 2. trinn skal «gjenkjenne og beskrive noen plante- og dyrearter i nærområder». Her må vi inderlig håpe at barna på Frøya lærer om andre arter enn barna i Tydal! Begge steder må de tas med ut i naturen, oppleve ulike årstider og naturfenomen og ta del i praktiske aktiviteter. Det gir gode opplevelser og fører til måloppnåelse. Skrekkscenarioet er at de begge steder prøver å nå målet ved å lese i en lærebok. Lokalpolitikerne må spørre, som del av sin eierstyring: Har skolene utviklet lokale læreplaner som legger opp til at kompetansemålene nås gjennom en variert og praktisk rettet skolehverdag, som tar i bruk mulighetene i lokalsamfunnet? Her har forresten mange skoler mye å lære av barnehagesektoren!

Samfunnsoppdraget til barnehager og skoler er kort oppsummert å utvikle «hele» mennesker, som er i stand til å mestre eget liv og i tillegg ta medansvar for at andre mennesker og samfunnet vårt ikke bare skal opprettholdes, men også videreutvikles til fellesskapets beste. For å lykkes med dette må politikere være opptatt av, og engasjere seg i innholdet i skoler og barnehager, og stille seg spørsmålet: Hva kan vi gjøre for å bidra til at det tilbudet jeg mener er «bra» blir enda bedre?

Stor interesse

I disse dager settes programmet «Kommunen som den gode barnehage- og skoleeier» i Sør-Trøndelag i gang. Programmet er et samarbeid mellom KS og Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, og skal pågå i halvannet år. Sammenliknet med andre fylker har vi rekordstor påmelding! 21 av 25 kommuner i tillegg til Sør-Trøndelag fylkeskommune er representert med til sammen godt over 100 deltakere fra politisk og administrativ ledelse. På felles samlinger skal disse få kunnskapspåfyll fra øverste hylle, og de gis anledning til å drøfte lokalt eierskap med kolleger fra andre kommuner og egen kommune. Mellom samlingene skal hver kommune gjennomføre et lokalt utviklingsarbeid, med fokus på god eierstyring.

Målet er å videreutvikle forståelsen for rollen og ansvaret som tilligger lokalpolitikere og kommuneadministrasjon, skape god dialog mellom aktørene, og å iverksette lokale utviklingsprosesser som etter hvert må bli merkbare for ansatte, barn og foresatte. I Sør-Trøndelag er mange gode, men man trenger ikke være dårlig for å bli bedre!