Det offentlige kveler frivilligheten

Den store debatten om frivillighet ser ut til å være i emning. Statsministerens nyttårstale bar bud om en større satsing på den 3. sektor, Stensrudutvalget har akkurat lagt frem sin innstilling om nytt regelverk for tildeling av driftsstøtte til barne- og ungdomsorganisasjonene, og en stortingsmelding om frivillighet er rett rundt hjørnet. Det er ingen tvil om at det nå er et stort behov for en grundig debatt om de frivillige organisasjonenes arbeidsforhold, og da spesielt ansvarsforholdet mellom det offentlige og det frivillige.

Politikere på alle nivå har de siste årene omfavnet de frivillige organisasjonene. Samfunnet er nemlig blitt mer og mer preget av utfordringer som det offentlige har store vansker med å løse. Vold, rusmisbruk, integrering av fremmedkulturelle og et generelt kaldere samfunn er problemer som velferdsstaten ikke har maktet å gjøre stort med. I frustrasjon over at dagsorden fylles av saker som ikke kan endres gjennom politiske vedtak, har både regjering og kommuner vendt seg mot de frivillige organisasjonene. Dette favntaket blir bare hetere og hetere, men mange av oss begynner nå å bli redde for at konsekvensen kan bli kvelning og ikke vellyst.

Strengere krav - mer ensretting
Statkonsult har i en rapport påpekt nettopp det forholdet at organisasjonene er blitt nærmere knyttet til det offentlige, og at de i dag blir brukt til å iverksette offentlig politikk. Tendensen har også vært at de økte offentlige overføringene til organisasjonene har ført til stadig strengere krav om målformulering, saksbehandling, tilbakerapportering, kontroll og evaluering. Det påpekes fra Statkonsult at dette igjen har bidratt til å gjøre organisasjonene mer ensrettede, byråkratiske og topptunge.
Det er fint at det offentlige innser at de må spille på lag med andre aktører for å løse vår tids store samfunnsutfordringer, men det er viktig at man da passer på å holde tungen i riktig munn. Det må fremdeles være politikerne på de ulike nivåene som har ansvaret for at uønskede element som vold, rusmisbruk og utestengning blir bekjempet. Det kan minne litt om ansvarsfraskrivelse når de frivillige organisasjonene blir entrepenører på de tema som opptar det offentlige gjennom «frivillig tvang» - som blant annet prosjektmidler.

Overlat styringa til oss!
Barne- og ungdomsorganisasjonene og andre organisasjoner skal selvfølgelig være bidragsytere i kampen for et bedre samfunn, fordi en del ting er for viktige til å overlate til politikere og byråkrater alene. Men det er viktig at det offentlige overlater styringa til oss, og begrenser sin rolle til å legge til rette for dette arbeidet. Ofte vil målsettingen med arbeidet i organisasjonene være ulik de mål det offentlige har, og da må det være de demokratiske prosessene i organisasjonene som gir prioriteringene. Vi må nå forhindre at organisasjonsarbeidet blir ytterligere institusjonalisert. Det er derfor viktig at organisasjonene får beholde sin identitet og arbeidsmetoder, og ikke blir tvunget inn i rollen som statlige og kommunale problemløsere.
Et aktivt organisasjonsliv er en forutsetning for et velfungerende demokrati, det er vi alle enige om. Derfor er det viktig å finne årsaker til den sviktende oppslutningen om frivillige organisasjoner, som etter hvert er blitt veldig tydelig. Enda vet vi ikke hvilke konsekvenser det får at folk engasjerer seg mindre innenfor frivillig arbeid. Men det er opplagt at dette kan føre til sviktende rekruttering til politiske verv og mindre tillit til det politiske systemet. Diskusjonen fremover bør derfor dreie seg om hva som må gjøres for å styrke de frivillige organisasjonenes rolle i samfunnet.

Liv og lære
Det skal bli meget interessant å se hvor stor avstanden mellom liv og lære blir når Stortinget i løpet av våren skal behandle en frivillighetsmelding og senere sette politikken ut i livet, blant annet gjennom et nytt regelverk for driftsstøtte til barne- og ungdomsorganisasjonene. Hvis utviklingen mot mer byråkrati og mindre generell driftsstøtte fortsetter, er det grunn til å rope et varsku. Dessuten er det nå veldig nødvendig at alle nivåer innen det offentlige tenker nøye gjennom sitt forhold til den tredje sektor. Hvis samrøret blir for intenst, vil alle parter til slutt bli tapere.
Hele det norske hus kan ikke bygges av frivillige organisasjoner. Men det er helt OK om Jagland overlater innredningen av tenåringsrommet til barne- og ungdomsorganisasjonene. Vi deltar gjerne på dugnader til felles beste, men det er viktig at motivasjonen også kommer fra organisasjonen selv, og ikke bare i form av offentlige gulrøtter. Et godt steg i riktig retning burde være å la de unge bli hørt og tatt på alvor når saker blir tatt opp i husrådet. Men det offentlige bør passe seg for å kreve at vi må ta ansvar for å rydde hele huset, som gjenytelse for at vi får lommepenger…