Fra statsmann til politiker

Jens Stoltenberg har ledet landet gjennom krise og sorg etter terrorangrepene 22. juli. Tirsdag begynte hverdagen som partileder i valgkampens første partilederdebatt på NRK og TV2.

Stoltenberg var selv spent på overgangen, og på hvordan den politiske debatten skulle bli. Debatten åpnet med refleksjoner om demokrati og politikk etter 22. juli. Stoltenberg gjorde det klart at han ønsket en frisk debatt.

Det var en annerledes Jens Stoltenberg vi fikk se. Han framstod alvorlig og rolig. Argumentasjonen var klar og prinsipiell. Vi kjente igjen statsmannen som med overblikk trakk opp de lange linjene og framstod samlende (“Det er viktig i politikk ikke å gjøre uenigheten større enn den er.”) Stoltenberg gjorde et vel så godt inntrykk som i tidligere debatter, hvor stilen har vært mer heseblesende og flåsete. Et par hakk mer offensiv blir han nok med noen dagers valgkamptrening.

Etter den innledende runden fikk Stoltenberg den “friske” debatten han ønsket. Vi fikk en valgdebatt slik vi kjenner dem, med avbrytelser, overdrivelser og krangel om gamle synder. Jeg hadde trodd det skulle bli vanskeligere å karakterisere noe som “uverdig” etter 22. juli, men Siv Jensen klarte det to ganger – godt hjulpet av en forskrift som blir kalt “verdighetsgarantien”. Slik er demokrati i praksis, på godt og vondt.

Ingen behandlet Stoltenberg med silkehansker. Debutant Knut Arild Hareide kom med den mest konkrete utfordringen i form av et litt plumpt “inkassovarsel” for det han mente var brudd på eldreforliket fra 2009 – inkludert verdighetsgarantien. Her kom Stoltenberg på defensiven. Så er det da også vanskelig å forklare hvorfor en “garanti” ikke gir rettigheter, og hvorfor det innføres en garanti om verdig eldreomsorg fra 2011 når det først i 2015 skal være sykehjemsplasser nok til alle som trenger det.

Eiendomsskatt overlot alle partilederne gladelig til lokalpolitikerne å diskutere, fordi alle har kommuner som går imot partilinja i skattepolitikken.

I skoledebatten var Høyre, KrF og Venstre ganske samstemte om at staten må gi mer penger til å etter- og videreutdanne lærere, framfor å utvide skoledagen mer. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen hyllet den felles skolen i Norge og minnet om høyresidens privatiseringsiver.

Det nye temaet i debatten som følge av 22. juli var det flerkulturelle Norge. SV og Venstre forsøkte å diskutere politikk, men det ble mest en debatt om debatten. Dessverre, fordi mottak av flyktninger og integrering i det norske samfunnet er kommunenes oppgave. Debatten om hvordan dette skal gjøres hører hjemme i en lokalvalgkamp. Med de verdiene mange gir uttrykk for etter 22. juli, toleranse og fellesskap, kunne det blitt en god diskusjon nettopp nå.

Siv Jensen forsikret at Frps program står fast og at partiet ikke ville gjøre knefall for dem som knytter sammen partiets og terroristens holdninger. Hun snakket rett til fremmedfryktvelgerne da hun fastslo at tvangsekteskap og kjønnslemlestelse fortsatt er et problem i Norge.

Flere av partilederne var opptatt av at politikere må bidra med fakta i debatten. Men ingen av dem brukte anledningen til å påpeke omfanget av tvang og lemlestelse, og dermed vil mange sitte igjen med inntrykket av at det er utbredt her i landet. For hver enkelt det gjelder, er selvsagt dette alvorlig, og samfunnet har en plikt til å handle. Men i en mer faktabasert debatt om integrering, er det ikke minst viktig å sette problemer i sitt rette perspektiv.