Om splinten og bjelken i reformene

I Hedmark og Oppland, dvs. Innlandet, som i landet for øvrig, er mange offentlige sektorer i endring. Strukturer skal endres, grenser skal flyttes, enheter skal sammenslås. Det gjelder ikke minst høyskoler og universitet, sykehus, fylkeskommuner, fylkesmannsembeter, Innovasjon Norge, men også politi, forsvar og Nav med flere.

Det finnes knapt en statlig sektor som ikke arbeider med inndelinger og struktur, i tillegg til at den samme staten ved regjeringen og storting mener mye og vil mye om kommunestruktur, og litt om fylkeskommunestruktur.

Burde en ikke kunne forvente at alt dette offentlige, gjerne med staten som en forbilledlig pådriver, påla seg selv et krav om at alt dette endringsarbeidet skal samordnes?

Er det for mye forlangt å be om at offentlig sektor utvikler et forpliktende samarbeid innad med seg selv for å komme fram til et resultat som blir best mulig for lokalsamfunn og regioner?

Hvorfor har statens 38 ulike regionale enheter (f.eks. Statens vegvesen, Jernbaneverket, Fiskeridirektoratet, NVE og Innovasjon Norge) opp gjennom årene fått lov til å dele inn landet på 36 ulike måter?

Hvorfor har skiftende regjeringer og storting ikke vist snev av ambisjoner om å rydde opp i dette kaoset?

Mange statsråder, fylkesmenn, partiledere og stortingsrepresentanter mener mye og mangt om kommunestruktur. Om statsstrukturer mener de fint lite, ut over å la hver enkelt sektor finne sin egen, hensiktsmessige struktur. 

Det mest fascinerende med kommune- og regionreformarbeidet, er hvor lite staten lar seg berøre av disse endringene. Ikke forplikter den seg til å overføre makt og oppgaver, og ikke forplikter den seg til å gjøre noe med egne strukturer og organisering.

Nå skal fylkesmennene felle sin faglige og politiske dom over hva Kommune-Norge har klart å komme opp med av endringer, ved at de skal tegne hva som er den «riktige» kommunestrukturen – den Kommune-Norge burde ha valgt om de visste sitt eget og landets beste. Fylkesmennene tegner belærende kommunestrukturkart, mens staten selv stevner fram usamordnet som aldri før.

Tenk hvor riktig det ville ha vært om fylkesordførere, sykehusstyreledere, fylkesmenn og andre regionale statsledere, gjerne sammen med en statsråd eller tre, rett over sommeren møttes for å drøfte det betimelige og overmodne spørsmålet: Hvordan kommer vi fram til en struktur, organisering og lokalisering av hovedkontorer for våre respektive offentlige virksomhetsområder som gagner Innlandet som helhet?

Tenk om de innledningsvis kunne melde at staten skal selvsagt kople lokalisering av nytt sykehus, men hvor hovedsetene for en sammenslått og ny fylkeskommune, fylkesmannsembete og høyskole skal ligge!

Av alle våre departementer og plan- og styringslover, er det i alle fall ett departement; Kommunal- og moderniseringsdepartementet, og én lov; plan- og bygningsloven, som har helhet og samstyring som styringsidealer.

Paragraf 2 i plan- og bygningsloven slår utvetydig fast at: «Planlegging etter loven skal legge til rette for samordning av statlig, fylkeskommunal og kommunal virksomhet og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser, utbygging…».

Mange av de senere paragrafene understreker nettopp viktigheten av og muligheten for samordnet planlegging mellom de tre forvaltningsnivåene. Hvorfor skal vi ikke kunne forvente, til og med kunne kreve, at slike lovparagrafer blir fulgt opp i praktisk handling?

Tenk om de ble enige om å sette i gang en bred, åpen og forpliktende regional planprosess der hensikten var å komme fram til en regional arealplan for struktur og lokalisering av fylkesmannsembetet, Sykehuset Innlandet, innlandshøyskolen, den nye fylkeskommunen pluss alt det regionalt statlige? Gjerne med fylkesmennene som sekretærer/karttegnere også her, og tegnet ut i flere varianter slik at demokratiet, dvs. storting, fylkesting og kommunestyrer, fikk de avgjørende ord.

Er dette å be om det umulige? Svaret er ja om vi legger til grunn hva statens ulike stemmer har sagt de siste årene på de ulike sektorområdene. Staten blir stadig bedre på å forfine sin sektororganisering og -styring, gjerne med en ambisiøs statsråd i spissen som slåss for sine ansvarsområder, for sine budsjettposter.

Knapt noen statlige miljøer og statsråder gir mye oppmerksomhet til helhet og sammenhenger nasjonalt, regionalt eller lokalt. Svaret er nei, hvis samfunnets politiske lederskap vil det sterkt nok. Det juridiske verktøyet ligger i plan- og bygningsloven.