Mæland tok den lilles parti

Stortinget vedtok at Tysfjord skulle deles, mot kommunens vilje, og at regjeringen skulle definere grensene. Beslutningen om hvordan kommunen skal deles, har satt sinnene i kok hos dem som nå ikke får kraftinntekter fra det omstridte arealet som skal havne i nye Hamarøy i stedet for nye Narvik kommune.

Det er det liten grunn til, sett på lang avstand. Beslutningen i Kommunaldepartementet berører ingen innbyggere direkte, men den gir en viktig støtte til landets økonomisk svakeste kommune.

Utredningen fra Fylkesmannen i Nordland, der to andre alternativer ble anbefalt foran løsningen Mæland falt ned på, gir heller ingen sterke argumenter for kritikerne. Leser man utredningen, har anbefalingen en ganske uklar begrunnelse utover det at løsningen departementet landet på, gir en geografisk skjev deling av Tysfjord.

Ut fra opplysningene til Fylkesmannen og departementet, bor det ingen i området Narvik nå slåss for å overta eierskapet til. Men der ligger kraftinntektene. Om lag 20 millioner kroner i året gitt dagens verdi og regelverk.

Det er mye penger. Eller? Nye Narvik vil ha en omsetning på godt over 2 milliarder kroner. Kraftpengene storkommunen nå slåss for, vil utgjøre under 1 prosent av total omsetning. Dette for en kommune som ifølge tall fra Kommunaldepartementet ligger om lag 10 prosent over gjennomsnittet i korrigert inntekt fra før.

For nye Hamarøy vil 20 millioner kroner i året bety over 5 prosent økte inntekter. Hamarøy har riktignok godt over 20 prosent høyere korrigert inntekt enn snittet, så det er uansett ikke synd på kommunen. Men både Hamarøy og Tysfjord har over tid vist at de ikke er i stand til å holde orden på økonomien. De har ligget i toppen på lista over kommuner med størst oppsamlet underskudd, målt mot inntektene. Ingen av dem klarte å levere regnskap i tide for 2017. Det indikerer at kommunene har store utfordringer med styringen.

Uansett hvordan Tysfjord ble delt, ville nye Hamarøy trenge en form for økonomisk førstehjelp bare for å komme på beina. Å gi store skjønnsmidler i mange år kunne bli oppfattet som en belønning for dårlig drift. Nå kan beslutningen like gjerne tolkes som en siste sjanse: Klarer ikke Hamarøy å få orden på økonomien nå, er det slett ikke sikkert at den har livets rett og heller bør slås sammen med Steigen til Nord-Salten kommune. Det ville brakt innbyggertallet over 5.000 innbyggere.

Et annet, større alternativ er det som var framme i folkeavstemningen for to år siden; sammenslåing med Fauske og Sørfold.

Mæland sto kan hende overfor et ganske umulig valg: Legge kraftinntektene til den robuste storebroren som egentlig har nok ressurser til å klare seg fra før, eller forsøke å redde det som litt tabloid sagt er et konkursbo. Å velge Narvik-løsningen ville kanskje vært i tråd med det som kan oppfattes som regjeringens politikk: Å prioritere kommuner som er «robuste» – i betydningen har nok innbyggere til å tilfredsstille kriteriene som ekspertutvalget i sin tid satte opp.

Men Hamarøy-løsningen har et annet, nasjonalt perspektiv: Det lulesamiske. Hamarøy har utvilsomt vist stor vilje til å være et lulesamisk senter for Norge, og har dermed også signalisert at de er klare til å påta seg et ansvar som går utover det helt lokale.

Lulesamisk senter ligger allerede i den delen av Tysfjord som sokner til Hamarøy. Politisk er det stor enighet om å ta vare på og bygge opp om samisk kultur. At Sametinget gikk inn for løsningen som nå er valgt, har antakelig vært et veldig viktig argument for kommunalministeren. Politisk sett har det tilsynelatende veid mye tyngre enn den lokale krangelen om hvem som skulle få mest penger.

Reaksjonene på Mælands valg har vært sterke. Mange velgere i nye Narvik vil antakelig merke seg hvilke politikere som nå nekter å drive fellesnemnda videre. Er det en reaksjon de vil være stolte av i ettertid? Mon det. Angrepet fra Arbeiderpartiet på Mæland i Stortingets spørretime sist uke, framsto også som veldig overdrevet; som om det var Narvik som var den lille, fattige taperen i kampen om pengene.

Delingen av Tysfjord er nødvendig. Hvordan kommunen geografisk nå blir delt, må til slutt ses i et større perspektiv enn hva politikerne som sokner til Narvik har klart i timene og dagene etter at avgjørelsen ble tatt.

Det kommer en dag der Hamarøy og Narvik skal samarbeide etter kommunereformen, og der staten kommer til å forvente at Hamarøy leverer på sine løfter om å støtte opp om den samiske kulturen. Da kan det vise seg å ha vært den beste løsningen at Hamarøy får noen varige økonomiske hjelpemidler til å komme seg på fote igjen, selv om de kanskje strengt tatt ikke burde trengt de pengene. Men nøden er større der enn i Narvik.