Rusfri mot alle odds

Bjørn og Racel møtte hverandre for seks år siden som gatenarkomane - det siste og laveste trinnet i en ruskarriere - i Haugesund. De besluttet å ta opp kampen sammen.

Bjørn var tungt heroinavhengig, Racel var blandingsmisbruker, på nippet til å havne i samme situasjon som Bjørn. Begge var avvist hos helsevesenet for lenge siden. Nå begynte de å kjøpe Subutex på gata. Underveis fikk de via en dansk lege fast tilgang på Subutex, slik at de kunne starte en systematisk, flere år lang nedtrapping.

- Hele tankegangen i norsk helsevesen bygger på en fatal feilslutning om at man må helt ned i rennesteinen før man fortjener hjelp, mener Bjørn Nyrud.

- Selv mistet jeg etter kort tid på heroin både arbeidseven og yrkeskarriere og ble klar over at dette ville jeg ut av. Jeg opplevde at jeg hadde fått en dødelig diagnose og trengte umiddelbar hjelp til nedtrapping. I stedet ble jeg nærmest flirt ut og havnet i et årelangt mareritt. Mange slike skjebner kunne vært unngått. Vi har møtt mange opiatavhengige som aktivt prøvde å få hjelp mens de fortsatt hadde jobb, familie og vennekrets intakt. Men hos LAR skal man ha dokumentasjon fra politiet om opiatrelaterte dommer og vinningskriminalitet. Og man må eksponere seg offentlig ved å stå i kø til den daglige medisinutdelingen. Norge mangler steder å henvende seg for anonym hjelp. I stedet må man miste alt først.

- Hva er det som er så spesielt med heroin i forhold til andre stoffer?

- Andre stoffer fører til psykisk avhengighet. Du tar dem til og fra, ingen orker for eksempel å gå på amfetamin i mange dager i strekk. Men de kan føre deg til heroin - som setter den avhengige i konstant livsfare for en overdose, på grunn av den uforutsigbare styrken i stoffet du kjøper på gata. Avhengighet av heroin handler ikke lenger om rus, bare om å holde seg frisk. Uten heroin blir du fysisk og psykisk syk. Du tenker ikke i dager og uker, men i minutter og timer. Etter hvert blir du villig til å bryte dine egne moralske grenser noe så ettertrykkelig. Når du så får dosen, forsvinner smerte, angst og frykt. Det blir lett å fortrenge alt det gale du har gjort, forteller Bjørn Nyrud.

Kampen ut av avhengigheten har vært lang og tøff - selv på små doser Subutex har han og Racel levd i frykt for å sprekke. I sommer var de på musikkfestival, for første gang på mange år helt uten frykt for stress og fristelser. Følelsen av frihet og stolthet var enorm, forteller de.

Begge har i årevis, med vekslende hell, prøvd seg på jobbmarkedet. Er man ærlig og legger kortene på bordet, møter man veggen mange steder, selv om man - som i Bjørn og Racels tilfelle - ikke har brukt stoffer på seks år.

- Holdningen er liksom: Én gang narkoman, alltid narkoman. Vi trenger et mye mer nyansert syn på folk med rusproblemer, mener de.

- De aller fleste som sliter med rus, har ikke noe større ønske enn å få jobb, være aktive og delta i samfunnet som alle andre, forklarer sosialsjef Jan Gunnar Skoftedalen i Skien.

- De som kan klare å jobbe fra 8 til 4, dem legger vi forholdene til rette for. De som kan gjøre noe, men ikke kan forplikte seg så mye i første omgang, har vi mer problemer med tilbud til. Jeg har møtt mange som har ønsket å stå offentlig fram med sine erfaringer, men jeg har bare unntaksvis rådet dem til å gjøre det, forteller han.

En som har prøvd mølla, er Carl Eliassen, leder for Marborg, en brukerforening for LAR-pasienter i Bodø og Fauske. Etter fem passive år i LAR ble han talsmann for andre i samme situasjon, da brukerforeningen ble stiftet for tre år siden. Nå er han med i Ruspolitisk Råd i Bodø, tar vakter for Kirkens Bymisjons hybelhus i Bodø (se forrige artikkel), deltar i nasjonale, ruspolitiske konferanser og må stadig kommentere situasjonen når lokale medier fokuserer på rusproblemene i Bodø.

- Først gjennomMarborg har jeg fått følelsen at det er bruk for meg. Jeg mener kommunene kan gjøre mye annet enn bare å parkere ruspasienter i hybelhus. Spesielt når det gjelder å hjelpe nye ruspasienter med å finne seg til rette, er vi er et stort aktivum som blir oversett av både kommunene og LAR, sier Eliassen.

Han har sett det meste som er verd å se av elendighet blant gatenarkomane, Jan Geir Hessen, leder for narkotikaavsnittet hos politiet i Haugesund. Likevel synes han ikke det norske samfunnet har tatt et stort skritt framover gjennom opprettelsen av LAR.

- Før var det mulig for politiet å hjelpe folk. Under en form for frivillig tvang skrev vi en formell siktelse og satte dem i varetekt når de ikke visste sin arme råd. Det er brutalt, men de fysiske abstinensene etter heroin går jo over etter en uke eller to. Deretter handler det bare om psykiske plager som de må ha hjelp til å klare. I dag er slike løsninger ikke-eksisterende, så vidt jeg vet. Vi har fått noen byråkratiske regler som det er nærmest umulig for narkomane å overholde, om de skal komme i betraktning for behandling. De som har funnet på dette, må vel ha papir på at de har forstand på det.

- Jeg stiller meg undrende til at folk absolutt skal settes på metadon eller Subutex. Selv om alle har som mål å slutte, blir alle påprakket en medisinsk behandling det er svært vanskelig å komme ut av - de får tilbud om å fortsette i stedet for å kutte ut.

Hessen tror dette er en stor del av forklaringen på at det er så mange narkomane i dag.

- Jeg har aldri hørt om noen i LAR som er ferdigbehandlet og har kuttet ut medisinen.

Han sier at han kjenner til flere fra rusmiljøet i Haugesund som aldri har vært opiatavhengige, men som likevel er LAR-pasienter i dag.

- Min påstand er at de må ha bløffet seg inn i LAR for å få gratis dop.

Hessen er heller ikke imponert over at kommunen nå vil lage egne hybelhus for LAR-brukere.

- De trenger jo mer enn en flott og fin bolig. De trenger psykiatrisk hjelp, rådgivere, jobb, fritidsaktiviteter, noe som kan hjelpe dem med å snu opp ned på sine tidligere liv. Jeg har ikke hørt at noe slikt er på vei i Haugesund.

Hessen mener det blir helt feil å behandle alle narkomane på samme måte. Han etterlyser en form for trappetrinn i LAR, med «full pakke» av oppfølging til dem som virkelig vil.

Noe av det mest problematiske med LAR, er den ekstreme forskjellsbehandlingen folk blir utsatt for rundt om i landet, ifølge Carl Eliassen.

- Retningslinjene for LAR er vage og tolkes vidt forskjellig i de 14 LAR-avdelingene rundt i landet, sier han, og trekker fram LAR Rogaland og LAR Midt i Trondheim som de strengeste.

- Ved noen LAR-avdelinger får 40 prosent av pasientene beroligende medisin, i andre under 1 prosent, selv om dette handler om individuelle behov. Mye avhenger av om fastlegen din tør stå opp imot LAR. LAR-avdelingene er uenige om blant annet ventetid, sidemisbruk og prioritering. Det siste kan gi absurde utslag i hvem som får og ikke får hjelp. I 2007 skulle det ha kommet nye retningslinjer, for å gjøre LAR mer likt for alle. Men det siste jeg har hørt er at de kan bli utsatt til 2010, sier Eliassen.

Skrevet av: Ole Martin Larsen