Regionsaken samlet KS

Slik konkluderer Nina Glesnes i sin masteroppgave i historie fra Universitet i Bergen. Hun har kartlagt KS´ vei fram til standpunktet om at sterke, folkestyrte regioner skal utgjøre mellomnivået i landet. Dette utkrystalliserte seg i forslaget fra 2004 om at sju til ni regioner skal erstatte de 19 fylkeskommunene.

I oppgaven gjennomgår Glesnes diskusjonene om mellomnivået og grenseendringer fra 1960 fram til KS´ regionforslag i 2004. KS´ arkiv er en viktig del av kildematerialet, i tillegg til et utall utredninger, stortingsmeldinger, innstillinger og muntlige kilder.

Svekket KS

I 2000 vedtok sentralstyret i KS, med én stemmes overvekt, å gjøre sykehusene statlige. KS måtte erkjenne at organisasjonen hadde liten innflytelse overfor sentrale myndigheter, og at indre splid var en viktig årsak til det.

Fylkeskommunene sto ribbet tilbake, selv om mange syntes det var greit å bli kvitt sykehusdriften. Flere truet med å melde seg ut, og det kom harde krav om redusert kontingent.

Noe måtte gjøres. Fylkeskommunene krevde støtte i KS. Samtidig var organisasjonen enig om at det trengtes en reform på mellomnivå.

KS´ nye maktstrategi innebar nå at organisasjonen skulle stå fram i de sakene medlemmene stilte seg bak og ikke mene noe om «alt».

Regioner var dessuten noe som «lå i tiden», inspirert av utviklingen i Europa.

Neglisjert fylkeskommune

- Fylkeskommunen var blitt neglisjert helt fra reetableringen i 1976. Den ble aldri den regionale utvikleren den var tenkt som. Det skyldes for en stor del at den ikke hadde fått klart definerte oppgaver - dette skulle gå seg til. Det skjedde ikke, og mistilliten vokste. Kommunene ønsket ikke at fylkeskommunene skulle få oppgaver de kunne fått, og de ville heller ikke ha fylkeskommunen som overkommune. Samtidig vokste fylkesmannsembetet jevnt og trutt, påpeker Glesnes.

Vendepunktet i KS´ syn på mellomnivået kom altså i 2000, da sentralstyret stemte for statlige sykehus, mener hun. KS måtte erkjenne at organisasjonen kunne gå i oppløsning, dersom det ikke ble gjort endringer i styringssystemet. Og dersom organisasjonen skulle ha gjennomslagskraft overfor sentrale myndigheter, måtte den tale med én stemme.

Landstinget samme år vedtok en ny representasjonsordning, som skulle dempe politikernes rolle og styrke KS som medlemsorganisasjon. Mens det tidligere hadde vært tilfeldig om representantene kom fra fylkeskommuner eller kommuner, ble medlemmene nå gruppert. I sentralstyret fikk kommunene ti representanter, fylkeskommunene fire og bedriftene én representant. I tillegg fikk rådmennene observatørplass. Men storbyenes ønske om plass ble ikke innfridd.

Samling i bånn

KS skulle nå være den samlende interesseorganisasjonen for kommunesektoren - en maktfaktor som storting og regjering måtte regne med.

- Statens overtakelse av sykehusene ble utslagsgivende for at KS bestemte seg for å foreslå regioner til erstatning for fylkeskommunene, mener Glesnes.

Høsten 2001 hadde Tore Hansen, professor i statsvitenskap, påpekt at KS sto i reell fare for å miste medlemmer, dersom deler av medlemsmassen kom ut som tapere. Han anbefalte en lav profil i saker som medlemmene ikke sto samlet bak.

- Strategien som ble lagt for å gjøre organisasjonen til en maktfaktor, innebar etter mitt syn at KS nå bare skulle fronte saker der medlemmene var enige. Arbeidet for sterke, folkestyrte regioner ble en slik sak, sier Glesnes.

Denne gangen gikk KS utradisjonelle veier for å utarbeide sitt forslag. I stedet for politikerutvalg ble konsulentfirmaet ECON Analyse og geografiprofessor Tor Selstad ble satt på saken. På bakgrunn av ECONs rapport gikk sentralstyret i 2004 inn for fem til ni regioner, mens Selstad sto for de konkrete,kartfestede forslagene til regioninndeling.

På offensiven med regioner

I mars 2005 vedtok landsstyret i et ekstraordinært møte at Norge trenger sju til ni folkestyrte regioner. Behandlingen av ny regioninndeling var sluttført i KS, og organisasjonen var kommet på offensiven i debatten.

Samtidig var de interne motsetningene i organisasjonen dempet.

- Det er lagt lokk på konfliktene nå, men spørsmålet er om de vil dukke opp igjen, når forsøket på å skape sterke regioner etter alt å dømme mislykkes. Storbyene har alltid ment at de godt kan løse større oppgaver, som kollektivtrafikk og videregående skoler, mens kommunene generelt mener alle oppgaver skal løses på lavest mulig nivå, og at dette nivået er kommunen, sier Glesnes.

Ønsker fem regioner

Glesnes, som er Ap-representant i kommunestyret i Sund og partiets ordførerkandidat ved valget i høst, mener selv at det naturlige er å dele landet inn i fem regioner.

- Men vi får verken regioner eller større kommuner med frivillighet. Dette må Stortinget ta tak i, slik det også må løse den statlige fragmenteringen på mellomnivået.

Politikerne i Sund og Hordaland ønsker seg en stor Vestlands-region, men nabofylkene er mindre entusiastiske.

- Det beste argumentet for en region nå, er å skape rom for å drive politikk. Vi må sveise området sammen, slik at vi kan rette oss mot Europa og selge oss der. Vi har et sterkt Østlands-område å kjempe mot, men Europa er viktigere, mener Glesnes.