Opposisjonen kritisk til parlamentarisme

Erfaringene med parlamentarisme som styringsform på regionalt nivå er undersøkt av Vestlandsforsking for KS. Det er Hedmark, Nord- Trøndelag, Nordland og Troms som har vært med i undersøkelsen. Nordland innførte parlamentarisme i 1999, de tre andre i 2003.

Det klareste funnet i undersøkelsen er at opposisjonen i fylkestingene føler avmakt. Med et fylkesråd med tre til fem heltidspolitikere, har opposisjonen som møtes til ting fem-seks ganger i året, svært liten mulighet til å påvirke. Særlig i Hedmark er denne frustrasjonen blitt gjenstand for mediedebatt, men opposisjonspolitikere i alle de fire parlamentarismefylkene er kritiske til parlamentarismen.

Fylkesrådet er blitt den nye maktbastionen, slår Vestlandsforsking fast. Fylkesrådets makt konsentreres i to omganger. Først etablerer flertallskonstellasjonen i fylkestinget et fylkesrådet. Deretter får de tre til fem fylkesrådene delegert beslutningsmyndighet og ganske vide fullmakter. Fullmaktene er så vide at svar kan gis over bordet. Både posisjonen og opposisjonen i fylkestingene er kritiske til denne maktkonsentrasjonen.

Fylkesordføreren overflødig?

Fylkesordførerens rolle blir svært annerledes under parlamentarismen. I formannskapsmodellen er hun fylkeskommunenes fremste representant, mens i parlamentarismen er hun er en formell møteleder, intern saksfordeler og offisiell representant.

De fleste mener det ikke er nok oppgaver til å fylle en heltidsstilling som fylkesordfører, og noen mener fylkesordføreren er overflødig.

Vestlandsforsking konkluderer med at fylkesordføreren er nødvendig i den politiske organiseringen og i parlamentariske krisesituasjoner.

Vestlandsforsking anbefaler å beholde parlamentarismen, for å ha en klar ansvars- og rollefordeling. Opposisjonen må lære seg å bli kritikere og jobbe for bedre lykke i nest i valg.

Men forskerne anbefaler også å bygge inn «oppmykende dialogmekanismer». Et tiltak kan være å styrke komiteene som politiske diskusjonsarenaer og høringsinstanser, før fylkesrådet konkluderer. Dette kan også føre til større bruk av forhandlinger for å skape brede allianser. Det kan igjen motvirke en politisk kultur som er basert på motsetninger og konkurranse.