Føler meg som et hår i suppa

- Jeg har bedt kommunen om en definisjon av den tette oppfølgingen de skal yte. Det høres så fint ut. Man tror jo at nå blir man endelig ivaretatt, etter at Jan er kommet inn i LAR. Men svarene er like runde som alltid, forteller Randi.

- Fortsatt må vi gjennom endeløse forhandlinger med kommunen om de rene selvfølgeligheter. Jeg har opplevd å bli behandlet som eksem, som hår i suppa. Men som pårørende har man større mulighet til å trenge gjennom. Misbrukeren selv står med lua i handa og føler at han må ta et nei for et nei.

Randi forteller at sønnen har fått tildelt en time hver 14. dag hos psykiater, han møter hos LAR én gang i måneden, får utlevert Subutex hver annen dag og skal levere urinprøve to ganger i uka.

- I tillegg har han jobb, som er utrolig viktig om han skal kunne fungere. Derfor må han ha sjåfør mellom jobben og alle disse avtalene. Underveis må jeg være både psykiater, venn og samtalepartner. Mye av døgnet går med til alt dette. I sommer var både fastlegen, psykiateren og saksbehandleren hos LAR, som man alltid skal kunne komme i kontakt med, på ferie samtidig i en måned. Midt i dette døde en av hans beste venner av en overdose.

- Da blir det jo morsomt når man møter kjenninger som spør: Hva får du dagene til å gå med, nå som du er pensjonist?

Pårørende har rett til avlasting. Dette har «Randi» prøvd å gjøre krav på én gang, da hun var langt nede.

- De tilbød en samtale med en sosionom på 24 år. Det var ikke akkurat det jeg hadde bruk for.

Randi forteller at hun har merket en viss holdningsendring, mer omsorg og mindre avvisning, de siste årene.

- Og heldigvis har jeg mitt eget nettverk via en pårørendeforening, sier hun.

Skrevet av: Ole Martin Larsen