Et hus fullt av folk som vil

Frivillighetssentralen lever opp til navnet sitt, denne onsdagen. Aldeles frivillig strømmer folk til et gammelt trehus i Halden sentrum. Noen for å gi beskjeder og gå videre, andre for å lage lunsj eller holde kurs. Og alle skal snakke med daglig leder Wenche Erichsen. Hun sitter på sitt overfylte, men ryddige kontor og prøver å fortelle oss om den nye, uforpliktende frivilligheten og hvordan den åpenbarer seg i grensebyen.

I døra dukker stadig frivillige opp. Plutselig står det en lyshåret ung mann med en PC-manual under armen her.

- Vi snakket sammen på telefon. Det gjaldt PC-kurs, sier han til Erichsen.

- Ja visst, kom inn, sier hun.

Jørgen Foss-Jacobsen heter PC-mannen. Han går tredje året på informatikk på Høgskolen i Halden og jobber med en oppgave hvor han lager maler for kurs på Internett. Det har han tenkt at flere kan nyte godt av, og vil gjerne lage kursmaler som både skoleelever og folk på Frivillighetssentralen kan bruke. Men han kan også hjelpe til på PC-kurs for ungdomsskoleelever.

- Etter jul begynner vi med leksehjelp for ungdomsskoleelever. Det hadde vært fint om du kunne bidra der, sier Erichsen.

- Jeg kan ikke drive opplæring over lengre tid. Det er mye å gjøre på skolen. Men jeg kan gi et introduksjonskurs, sier Foss-Jacobsen.

- Flott. Da snakkes vi når det nærmer seg, sier Erichsen.

Samtidig svinser en gjeng fra hobbymalerne Malergleden rundt og gjør seg klare til utstilling på sykehjemmet. De har også fått med seg kunstner Mogens Skovborg, som hjelper og inspirer amatørene.

- Har du sett så fint, sier Erichsen, og holder opp et av Skovborgs bilder av hennes eget hus under Svinesundbrua.

Det skal også ut på sykehjemsutstilling, hvor beboerne kan låne bilder til å ha på rommene sine.

Skovborg legger fra seg bildene og går ut på stua, hvor Visegruppa 1881 har funnet ut at de vil underholde med litt sjømannsviser. Hobbygruppa spiser lunsj og tramper takten.

- Vi pleier å si at frivillighet lever av lyst og dør av tvang, sier Erichsen.

Hun er litt skeptisk til den nye interessen myndighetene har fattet for frivillighet. Frivillighetens egenart må aksepteres, og den skal ikke true eller erstatte ordinære arbeidsplasser. I Halden har de gått opp noen grenselinjer. Arbeidstakerne i kommunen er ofte litt skeptiske til frivillige, mens ledelsen gjerne vil benytte seg av gratis arbeidskraft.

- Vi har en sak nå, om ledsagere som følger pasienter til lege og sykehus. Etter at sykehuset i Halden ble nedlagt, blir det ofte lange turer til Moss og Fredrikstad. Det tar hele dagen. Da tøyer man frivilligheten, og det blir for omfattende, sier Erichsen.

Hun vil forslå at de frivillige bare skal følge pasienter innenfor kommunens grenser.

For en tid siden ble det en sak i Halden, da det ble foreslått at de ansatte ved et dagtilbud på en institusjon skulle sies opp og erstattes av frivillige. Da var Erichsen raskt ute og sa at slik skal frivillige ikke brukes. Forholdet til fagbevegelsen har til tider vært anstrengt, ikke bare i Halden, men nå begynner grensene å bli klarere.

Sven Mollekleiv, styreleder i Frivillighet Norge, forteller at fagbevegelsen lenge var skeptisk og spurte om frivillige skulle utføre offentlige oppgaver.

- Der er vi ikke lenger. Rollefordelingen er blitt ryddigere, mener han.

Den politiske interessen for frivillighet har tatt seg opp. Mollekleiv er invitert til alle partiene på Stortinget for å snakke om paraplyen av frivillige organisasjoner som han representerer. Hele det frivillige Norge er nemlig samlet under Frivillighet Norges flagg, og målet er å snakke med én stemme ovenfor myndigheter og andre samarbeidspartnere. Til våren kommer Kulturdepartementet med enfrivillighetsmelding, som skal legge forholdene til rette for mer frivillighet.

Mollekleiv håper den nye interessen for frivillighet ikke bare fokuserer på at samfunnet kan spare 40 milliarder kroner og 126.000 årsverk ved å bruke frivillige. For det er faktisk så mange årsverk som nedlegges i ulike typer frivillig innsats rundt om landet. Han vil også at meldingen skal beskrive omfanget av den norske frivilligheten, og at det må forskes mer på frivillighet.

- Meldingen må også vektlegge den enorme betydningen det har at mennesker engasjerer seg og bryter likegyldigheten. Frivilligheten gir og tar ansvar, folk blir sett og verdsatt. Og så er selvfølgelig frivilligheten en demokratiutvikler, ved at mennesker møtes, diskuterer og organiserer seg, sier Mollekleiv.

De økonomiske rammebetingelsene er viktige. Momsfrihet for frivillige organisasjoner er en kampsak, og det må jobbes med å erstatte frafallet av inntekter fra spillautomatene. Nye spill som ikke er avhengighetsskapende må utvikles, og andre inntektsmuligheter må til. Det er ikke bra at frivilligheten er helt avhengig av staten.

- Frivillige organisasjoner er nær befolkningen og oppdager nye problemer og først. Mange tilbud har begynt som frivillig innsats. Etter hvert har det offentlige tatt over, og slik bør det være, synes Mollekleiv.

Bank, bank. - Forstyrrer jeg?

Et hvitt hode kommer til syne på Wenche Erichsens kontor. Det er Gerd Lombo som skal ha noen ord med Erichsen, før hun setter i gang med spanskkurs på Frivillighetssentralen.

Lombo er uførepensjonist og har bodd i Halden i bare to år. Hun og mannen kom til byen for å hjelpe datteren, som er alene med to barn og studerer på Høgskolen. Men de trengte et sosialt miljø også, og meldte seg på Frivillighetssentralen. Mannen er fra Colombia og har holdt kurs i latinamerikansk dans. Gerd er spansklektor og tilbyr gratis kurs på dagtid.

- På Frivillighetssentralen kan du komme med det du har, og så får du noe å gjøre. Andre steder jeg har bodd, har jeg vært pasientvenn, flyktningguide og bingovertinne. Frivillighetssentralen minner meg litt om godt, gammeldags naboskap, hvor alle dører står åpne og alle hjelper hverandre, sier Lombo.

Hjelpe andre vil også Lita Engebretsen, som setter seg ned hos Erichsen. Hun har vært kokke på Strömstad sykehus og savner litt storkjøkkenkokkelering. Hun har en idé.

- Her er menyen. God gammeldags husmannskost, sier hun, og viser Erichsen lappen hvor det står kjøttkaker, brun saus og ertestuing.

«Sosial søndag» skal prosjektet hete, og først og fremst skal enslige menn som ikke lager mat selv, inviteres. Men også andre som vil spise søndagsmiddag sammen med noen, er velkomne.

Erichsen og Engebretsen går gjennom planen og gjør en avtale.

- Dette skal bli hyggelig, smiler Engebretsen. - Det med matlaging ligger i sjelen min.

Slik går dagene på Frivillighetssentralen. Wenche Erichsen har en samtale med alle som melder seg til innsats, og hun gjør avtaler med dem. Noen vil bidra et par timer i uka, andre mer og noen mindre. Skal de på ferie eller blir syke, sier de fra. Da skaffer Erichsen vikar.

De frivillige er i alle aldre, men friske pensjonister og uføretrygdede er i flertall. Totalt bidrar rundt 140 frivillige med 10-15 årsverk. Budsjettet for sentralen er i underkant av 600.000 kroner, inkludert lønn til Erichsens heltidsstilling. Kommunen, staten og sentralens eierorganisasjoner betaler. I tillegg bidrar kommunen med hus og strøm.

I Norge i dag finnes det rundt 280 frivillighetssentraler, og regjeringen vil videreutvikle frivillighetssentralene til sektorovergripende nærmiljøsentraler, skriver statsminister Jens Stoltenberg i en kronikk i Aftenposten.

Statsministeren er opptatt av at de frivillige erraskere enn det offentlige til å peke på nye behov eller grupper som ikke får den hjelpen de burde få. Frivillige organisasjoner kan også lettere kritisere myndighetene, slik at velferdsstaten stadig blir bedre.

«Ensomhet er en av velferdsstatens største utfordringer. Bruk av frivillige kan være limet vi trenger for å sikre ensomme mennesker en viktig og nødvendig tilknytning til det sosiale livet mange av oss tar som en selvfølge», skriver Stoltenberg.

Dette passer godt inn i det arbeidet som gjøres i Halden. I Frivillighetssentralens brosjyre heter det: «Gode venner er godt miljøvern for kroppen.»

De frivillige her gjør et bredt spekter av oppgaver, de aller fleste med utgangspunkt i hva de selv har lyst til å holde på med. Foruten aktivitetene vi allerede har vært innom, synger de i kor og opptrer for seg selv og andre. Ungdomsskoleelever holder kurs i mobiltelefonbruk for pensjonister. I samarbeid med biblioteket er det opprettet et besøksprogram som bringer bøkene hjem til folk. Til denne tjenesten er det kø av hjelpere. Hele 40 personer er besøksvenner. Ledsagere følger pasienter til lege og sykehus. Flerkulturelle kvinnetreff og en rekke andre integreringstiltak skjer også i regi av sentralen.

Utgangspunktet er at det skal være enkelt å være frivillig. Det blir også enklere, når det ikke er en stor organisasjon man skal holde liv i.

I Maktutredningen oppsummeres den nye frivilligheten med at folk vil ha mindre ytelse og mer nytelse.

«Å bidra til saken eller støtte ideologien, er ikke lenger en like viktig begrunnelse for å delta i en organisasjon. Det viktigste er at deltakerne føler personlig tilfredsstillelse. Men overgangen fra ytelse til nytelse behøver ikke å bety at vi blir mer egoistiske. Nytelsesaspektet består snarere i at den personlige innsatsen anses som viktigere enn organisasjonens innsats. Ytelse, det vil si langsiktig organisatorisk engasjement med usikre eller lite synlige virkninger, tilfredsstiller ikke behovet for rask individuell tilbakemelding», heter det.

Wenche Erichsen merker det i Halden, for hun får også henvendelser fra folk som søker en organisasjon de kan jobbe gjennom.

- Jeg har sendt flere til Sanitetskvinnene, men enkelte kommer tilbake hit. I Saniteten ble de med en gang spurt om de ville sitte i styret. Og det er ikke styrearbeid de vil drive med.

Norske Kvinners Sanitetsforening merker denne endringen i samfunnet og prøver å tilpasse seg.

- Vi sier til lokalforeningene at de ikke må vektlegge møtevirksomhet, men mer konkrete tiltak. Mange holder møter i hjemmet, og det kan selvfølgelig virke ekskluderende, sier informasjonsmedarbeider Kirsten Reiten.

Men medlemsmassen synker, og selv om det kommer nye til, er det flere som dør. Foreningens storhetstid var på 1950- og 1960-tallet. Da var det 220.000 sanitetskvinner i Norge. I dag er det 87.000 medlemmer i foreningen, som ble dannet av kvinnesakskvinne Fredrikke Marie Qvam i 1896.

- Det er klart det er vanskelig for organisasjoner som vår, som jobber for uegennyttige verdier, sier Reiten.

Men er egentlig Sanitetskvinnenes nærmiljøprosjekter og tiltak så annerledes enn de som drives gjennom frivillighetssentraler? Og er for eksempel det å yte leksehjelp egennyttig?

- Belønningen er takknemlighet, sier leksehjelperne på Ljåby skole i Halden.

De ser på det som god, gammeldags dugnadsånd å ta et tak for ungene i nærmiljøet. Halden har hatt leksehjelp med frivillige i over fire år, og skolen ser positive resultater av innsatsen.

Leksehjelperne denne ettermiddagen er to pensjonerte amanuensiser, en pensjonert lærer og en politiker og sosialarbeider i barselpermisjon. Ann-Kristin Grøndal (RV) peker og forteller to gutter om Rogaland fylke, med babyen hengende på armen. TorHammervoll sitter sammen med to jenter som konsentrer seg hardt om matten. 6.-klassingen Amanda Egeberg klarer seg bra alene denne timen, men ofte får hun litt hjelp. Mamma Elisabeth er veldig glad for at datteren har dette tilbudet.

- Amanda har en hyperaktiv lillebror som gjør at jeg har liten tid og overskudd til å hjelpe henne hjemme. Her får hun hjelp til å få struktur på lekselesingen sin. Og så har hun helt fri når hun kommer hjem, forteller Ekeberg.

Mange rekker hånden i været hele tiden, og hjelperne har ikke et ledig sekund.

- Ungene hadde trengt mer hjelp. En gang i uka blir for lite, mener tidligere lærer Inger Hofstad.

Ungene selv synes det er hyggelig å gjøre lekser med leksehjelperne. For mange er dette eneste sted de møter eldre mennesker, for besteforeldrene bor ofte langt unna. Mange er barn av flyktninger og innvandrere, og leksehjelpen er også et viktig integreringstiltak.

Men halvannen time er nok.

- Kan jeg gå? Jeg er ferdig, roper ungene.

Og det kan de selvfølgelig. De er jo her frivillig.