Allern slår et slag for TV-debatten

Kritikerne finner dem verken underholdende eller opplysende, men valgprogrammene kan absolutt være begge deler, mener den tidligere RV-lederen og Klassekampen-redaktøren.
– Fjernsynsvalgkampen har vært en veldig viktig nasjonal arena. Den har virket mobiliserende på politisk interesse og gitt veldig mye informasjon, sier Allern til NTB.

I den nylanserte boka «Fjernsynsvalgkampen» analyserer han fenomenet fra sin spede begynnelse i 1961 fram til valget i 2009. Og mye er skjedd siden stoppeklokkedebattene for 50 år siden.

Maktglidning

– I starten bestemte de politiske partiene hva som skulle diskuteres, hvem som skulle stille til debatt og hvordan selve programtypen skulle være. Programlederne var tekniske ordstyrere som først og fremst passet på at alle holdt seg innenfor den tilmålte taletiden, sier Allern.
Utover 60-tallet klarte NRK etter hvert å rive seg løs fra de rigide rammene som partiene satte. I våre dager har pendelen snudd, og det er mediene selv som setter standarden for debatter og utspørringer. Det har fått sine følger – og ikke bare ved at valgsendingene er blitt mer showpreget.

– På 60-tallet var det obligatorisk med en debatt om utenrikspolitikk. Nå kan du nesten være sikker på at de virkelige store spørsmålene ikke kommer opp, enten det er snakk om sulten i verden eller krigene i Libya og Afghanistan. I 2001 ble utenriks- og sikkerhetspolitikk nesten ikke berørt i valgsendingene. Dagen etter valget kom 11. september.

Færre seere

Allern sier både NRK og etter hvert TV 2 har hatt som mål med sine valgsendinger å bidra til informasjon om de ulike alternativene og mobilisere interesse for valg og politikk. Dette siste hensynet sammenfaller godt med målet om å knytte til seg flest mulig seere, noe som er blitt vanskeligere med tiden.

– På 60-tallet var fjernsynet så nytt og den politiske interessen så høy at seertallene automatisk ble gode. Senere ble det viktigere å generere interesse for å knytte til seg flere seere. De klassiske utspørringene og duellene er mannjevninger mange vil ha med seg. Partilederdebatten er i flere tiår kritisert av journalister for å være kjedelig, men er uansett blitt en institusjon i seg selv, en valgkampfinale store velgergrupper vil ha med seg, sier Allern.

Han har i arbeidet med boka studert samtlige valgsendinger på NRK og TV 2 siden 1961. Han har talt antall avbrytelser, kartlagt hvem som snakker mest og sett nærmere på temaene som tas opp. At stadig færre ser valgsendingene på fjernsyn er ett interessant funn.

I 1993 samlet nesten 1 million seere seg om valgsendingene til NRK og TV 2. Ved stortingsvalget for to år siden var det i gjennomsnitt kun 650.000 som fulgte programmene.

Samme sketsjer

Allern kan ikke gi et fullstendig svar på hvorfor valgsendingene har tapt popularitet, men mener mye av årsaken må tilskrives nye medievaner.

– Dessuten blir jo de mest etablerte politikerne brukt enormt mye. Du blir lei av å se de samme sketsjene på nytt og på nytt, sier journalistikkprofessoren.

Han sier partiene og politikerne har fått en direkte kanal til velgerne ved hjelp av sosiale medier, men advarer mot å tro at dette er tilstrekkelig.

– De store fjernsynskanalene er i en unik posisjon til å etablere en felles arena som ikke bare inkluderer de som allerede er frelst, sier han.

Allern mener det er en kulturell og politisk oppgave å skape et felles rom for samfunnsdebatt, der makta kan utfordres og journalister kan bidra til å avsløre feil og luke bort uvesentligheter.

– Å opprettholde en frittstående, nasjonal arena som utfordrer partiene i en valginnspurt, er uhyre viktig – enten det er 700.000 eller 400.000 som ser på. TV-sendingene foregår jo ikke i et vakuum, men får ofte etterspill i andre etablerte medier og på sosiale nettsteder som Twitter og Facebook, sier han.

(©NTB)