Vil bestemme over eget liv

Det hersker ingen seierssikker stemning blant ungdommene på trappen utenfor Gimsøy gård, en privat barnevernsinstitusjon med plass til sju ungdommer mellom 13 og 18 år.

De kjederøyker og venter. Venter på middag, ettermiddagsmøtet, på å dra til kjæresten eller hjem til foreldrene.

Stian Hansen venter på hva som skal skje, nå som han er ferdig behandlet på Gimsøy gård. De fleste blir der i ett år. 16-åringen har bodd på institusjonen i vel to år.

Til nå har han gått fra det ene tremåneders vedtaket fra statens barnevern, Bufetat, til det andre. Til sammen ni vedtak er det blitt siden han flyttet frivillig til institusjonen.

Før det var han i fosterhjem sammen med to småsøstre i Svolvær, etter utallige besøkshjem i Balsfjord kommune.

Da Stian Hansen havnet i feil miljø, klarte ikke fosterforeldrene å hanskes med den da 14 år gamle gutten.

Nå står han uten en plan. Det har han gjort lenge. Han kunne dratt sin kos, men blir på institusjonen i håp om at han skal få flytte for seg selv. Det har han ønsket siden han var ti år gammel.

Et møte mellom Bufetat, barnevernstjenesten i Balsfjord og ledelsen ved Gimsøy gård, pluss ham selv, skal snart finne sted. Der vil han få svar på om hans vilje vil skje. Det vil i så fall være første gang 16-åringen opplever at hans mening får konsekvenser, ifølge ham selv.

Man ikke har medvirkning uten reell innflytelse, mener Sissel Seim, førsteamanuensis ved avdeling for økonomi-, kommunal- og sosialfag på Høgskolen i Oslo.

- Medvirkning må innebære at brukerne deltar og har innflytelse i alle faser, for eksempel i kartleggingen, analysen, utvikling av løsningsforslag, valg mellom ulike tiltak og beslutningsprosesser.

Seim har skrevet bok om brukermedvirkning i barnevernet sammen med Tor Slettebø.

Seim sier interessen for å trekke barn med i deres egen sak er større i dag enn for noen år siden. Men fortsatt tyder nasjonale og internasjonale undersøkelser på at barnevernet samarbeider åpnere med foreldrene enn med barn og unge.

Seim har fått bekreftet dette ved å intervjue 20 ungdommer som er under barnevernets omsorg. Selv om intervjuene ble gjennomført for noen år siden, mener hun situasjonen er den samme i dag.

Ungdommene var minst fornøyd med informasjonen i konkrete saker som hadde hatt betydning for dem: Hva de kunne få hjelp til, hvorfor de var flyttet fra foreldrene, hva slags fosterhjem eller institusjon de skulle til, og hvilke rettigheter og muligheter de hadde til å velge institusjon eller fosterhjem.

- Behovet for informasjon er avhengig av alder og modenhet, men ungdommene vi intervjuet var i stand til å nyttiggjøre seg kunnskap om barnevernets mulighet til å hjelpe.

Hun er overrasket over at det ikke er mer vanlig å trekke barn inn i egen sak.

- Det dreier seg om livene til barnevernsbarn, ikke en liten biting. De flyttes og rives opp fra familie og venner, grunnleggende ting i tilværelsen.

I et skogholt på Skoppum like utenfor Horten, bor Renathe Arevoll (25) sammen med ektemann, sønn og hund. Da hun var ett år gammel, ble hun tatt fra mor og plassert hos besteforeldrene. Fem år senere, etter å ha blitt misbrukt av slektninger, ble hun hentet i barnehagen, sendt på barnehjem og deretter plassert i fosterhjem i Horten.

I dag er hun adoptert av fosterfamilien. En solskinnshistorie?

- Heldigvis trivdes jeg i fosterfamilien, forteller Arevoll.

Hun er likevel ikke imponert over innsatsen fra barnevernet etter at hun var plassert i fosterhjemmet.

- Jeg har hatt forskjellige tilsynsførere, men ingen av dem var interessert i meg. I stedet var det kaffekos med fosterforeldrene mine. Hadde det vært noe som plaget meg, ville jeg ikke fortalt dettil tilsynsføreren.

I frustrasjon over ikke å bli sett og hørt, rømte Arevoll til en venninne da hun var 14 år gammel. Hun meldte fra til tilsynsføreren, og venninnens hjem ble godkjent som midlertidig fosterhjem. Hadde tilsynsfører sjekket nærmere, hadde vedkommende funnet ut at Arevoll var kommet til en familie med rusproblemer. Etter å ha tatt ansvar for familiens minste medlemmer i et halvt år, flyttet Arevoll tilbake til fosterhjemmet.

Barn og unge har fått styrket sin rett til å bli involvert og få medvirke i saksbehandlingen, gjennom barnevernsloven og barnekonvensjonen (se egne faktasaker). Men dessverre etterleves ikke dette alltid i praksis, påpeker Mons Oppedal, førsteamanuensis dr. juris ved avdeling for økonomi-, kommunal- og sosialfag (ØKS) på Høgskolen i Oslo.

- Det betyr ikke at man skal akseptere det. Vi snakker om mennesker og om de blir sett og hørt.

Det er ingen motsetning mellom å gjennomføre medvirkning og at barn og voksne ikke nødvendigvis får det tiltaket de ønsker, mener Oppedal, og får støtte fra Sissel Seim. Hun mener det er viktig å undersøke muligheter for innflytelse, også i de sakene der barn eller foreldre motsetter seg omsorgsovertakelse.

Så hva hindrer medvirkning? Ifølge Seim er svaret sammensatt. Tradisjoner eller «slik gjør vi det her»-holdninger er én årsak. Hvordan de fysiske omgivelsene ser ut, påvirker også medvirkning. Er det for eksempel lagt til rette for å snakke med barnet alene?

Noen saksbehandlere oppfatter medvirkning som en trussel mot faglig skjønnsutøvelse, at medvirkning oppfattes som at familien overlates til å løse problemene selv.

Atter andre oppgir at de ønsker å skåne barnet og ikke sette det i lojalitetskonflikt med foreldrene.

Flere undersøkelser har også vist at barnevernsansatte har mange motforestillinger mot å snakke med barna. Det skyldes både barnets alder og modenhet, men også at barna er mindre pålitelige informanter for voksne.

Rosita Dagsvold (17) er den eldste på Gimsøy gård. Hun flyttet dit frivillig fra en institusjon i Vadsø i fjor vår. Hun opplevde det første møtet med barnevernet i Hammerfest, da hun var 13 år, som skummelt.

- De stilte mange personlige spørsmål, de var nysgjerrige, men de hørte egentlig ikke på meg.

Rosita Dagsvold forteller hun ble sint.

- Det føltes som om de var der for å gjøre det jævlig for meg.

Det var på den tiden foreldrene skilte seg. Dagsvold vekslet mellom å bo hos mor og far. Da hun var 15 år, hadde hun så store rusproblemer at hun ble sendt først til ei tante i Trondheim, deretter ventet kortere opphold i institusjon i Vadsø og hos mor i Hammerfest.

Etter det siste korttidsoppholdet på institusjon i Vadsø i fjor, gikk Dagsvold med på å flytte til Gimsøy gård.

Hun hadde imidlertid et ønske om å dra hjem til Hammerfest og ta farvel med familie og venner, før hun startet på nytt på Gimsøy. Men det skulle gå seks måneder før hun fikk reise hjem. Hovedpersonen fikk først vite om planene etter at barnevernstjenesten i Hammerfest, moren og institusjonen hadde diskutert saken og var blitt enige.

- Hva skjedde da?

- Da jeg dro hjem, fikk jeg - som jeg hadde sagt hele tiden - lagt alt det vonde bak meg.

Hun sitter i sengen på det ti kvadratmeter store rommet hun disponerer på institusjonen. Døren er lukket. I gangen utenfor høres høy musikk. Støyen fra de andre beboerne går som en jevn dur fra morgen til kveld. Ingen har ro til å sitte lenge om gangen. I det ene øyeblikket ser ungdommene på TV, spiller PC-spill, er på rommet eller henger i stua sammen med de ansatte, i det neste øyeblikket er de ute og røyker.

Dagsvold har trukket for gardinene, selv om sola skinner og glitrer i de snødekte fjellene på andre siden avGimsøystraumen. Hun liker å ha det mørkt.

Ansiktet til 17-åringen blir trassig.

- Jeg har rett til å vite hva som skjer rundt meg. Det er meg det handler om.

For Stian Hansen kom vendepunktet i februar i fjor. Han fikk en kjæreste på ungdomsskolen i Svolvær. Han har også fått nye venner og er langt fra så aggressiv som han var da han første gang kom til Gimsøy gård.

- Når jeg tenker tilbake på hvordan jeg oppførte meg, er det uforståelig. Blir jeg sint eller opprørt nå, går jeg inn på rommet mitt eller diskuterer meg fram til en løsning.

Barbro Stavang Erdahl, daglig leder ved Gimsøy gård, forteller at de mest hissige og aggressive ungdommene ofte har hatt liten mulighet til å påvirke sin egen sak.

På Gimsøy gård ønsker de å gjøre det annerledes. Der kartlegges ungdommenes ønsker og behov for hjelp og støtte. Det lages handlingsplan. Hver ettermiddag har tre ansatte og ungdommene fellesmøte. Her tas små og store problemer opp og hva ungdommene planlegger å gjøre resten av kvelden og neste dag.

I dag er det ekstra stor stas på ettermiddagsmøtet. Linda Pedersen, én av de ansatte, har vært borte fra ungdommene i seks uker. Feriegaven er cola og smågodt. Det jubles rundt sofabordet.

Ungdommene på Gimsøy gård reagerer ulikt på at de kan bli hørt og få si sin mening.

- Noen gjør verbal og fysisk motstand, andre trekker seg tilbake. Etter hvert kommer erkjennelsen fra de fleste; hvorfor tok det så lang tid før barnevernet grep inn, sier Erdahl.

Hun skulle ønske at saksbehandlerne hadde tatt seg tid til å holde kontakten med ungdommene mens de oppholdt seg på institusjonen.

- De kunne vært med og sikret tiltakene og hjelpen ungdommene trenger etter at de har flyttet fra oss.

Skal saksbehandlerne få bedre tid til å snakke med ungdommene i barnevernet, må det ansettes flere. De må få bedre opplæring, og det må gis klarere politiske signaler, ifølge Sissel Seim på Høgskolen i Oslo.

- Men god informasjon til brukerne og endringer av ansattes holdninger, er en god start.

Kollega Mons Oppedal mener man må se på lengden på utdanningstiden til sosialarbeiderne.

- Tre års utdanning er for kort med tanke på utfordringene som venter saksbehandlerne. Jeg mener utdanningen bør økes til fem år.

Barneombud Reidar Hjermann har jevnlige møter med barn og unge, før han holder foredrag for ansatte i barnevernstjenesten.

Han mener barnevernet, på linje med politi og brannvesen, må ut og informere om tjenestetilbudet til barn og unge.

- Mange av dem som henvender seg til oss, vet ikke hvem de skal si fra til og har ikke kunnskap om hva de skal si fra om.

Saksbehandlere må bli flinkere til å snakke med barn og unge, mener Hjermann.

- Man skal høre på barn som er misfornøyde med fosterhjemmet, er kritiske til at tilsynsfører ikke stiller opp eller har problemer med å få tak i saksbehandleren sin. Barn og unge er eksperter på egne liv, derfor må de også bli hørt.

Barneombudets klare melding er som musikk i ørene til det tidligere barnevernsbarnet Renathe Arevoll. Hun er hjelpepleier, godkjent fosterhjem og i tillegg styreleder i Landsforeningen for barnevernsbarn.

Tilbakemeldingene hun får fra medlemmer og andre, tyder på at det slurves med medvirkningen i barnevernet, spesielt i institusjoner og fosterhjem.

- Skulle jeg havne i en krise en gang, ville jeg aldri gitt sønnen min til barnevernet.

- Hvorfor ikke?

- Jeg hadde vært redd for at han ikke fikk trygghet og omsorg, slik jeg opplevde. Da ville jeg heller brukt nettverket mitt.

- Mener du at vi ikke trenger barnevernet?

- Nei. Vi trenger barnevernet, men det må blisterkere, både faglig og ressursmessig.

På Gimsøy gård venter Stian Hansen fortsatt. Men denne uka får han trolig endelig svar på om han får lov å flytte på hybel.