Nyheter

Stoltenberg på klimalag med Bush

Statsminister Jens Stoltenbergs klimatale til Aps landsmøte utløste hyllest og jubel. Hyllesten er ikke fortjent, mener forskningsleder Carlo Aall ved Vestlandsforsking.

- Stoltenberg gir et signal om at vi kan redde verden uten å forandre oss, sier Aall.

I landsmøtetalene nevnte Stoltenberg ikke kommunenes klimaansvar i det hele tatt. Dersom kommunene skal ta klimaansvar, må staten stille klare forventninger til hva de kan bidra med, mener Aall. I tillegg bør kommunale tiltak finansieres gjennom eksempelvis et klimafond.

Aall mener at Jens Stoltenberg er helt på høyde med George Bush, som blir kritisert når han sier at «the American way of living is not up for discussion».

- Etter hvert vil folk forstå at grunnen til utslipp i Kina kan være at jeg kjøper fire goretex-jakker, og at klimareduksjoner må omfatte meg også, tror han.

Kommunene står for en vesentlig del av de norske klimagassutslippene, og det er derfor naturlig at deres mulighet for kutt er en del av den norske debatten, mener Aall.

- For at kommunene skal kunne drive med miljø, må noen der ha tid og kunnskap, påpeker han.

Aall er medforfatter av en bok som oppsummerer den norske satsingen på Lokal Agenda 21. En av de viktigste erfaringene derfra, er at kunnskap lokalt er nødvendig for å lykkes. LA21-satsingen ble et noe ullent prosjekt - mer en oppfordring til «den store diskusjonen» enn til konkrete tiltak. Årsaken til det var blant annet manglende fokus fra myndighetenes side, mener forskningslederen.

Må ha forventninger

Aall og flere med ham peker i boken på at nasjonal forankring er avgjørende for at lokalt miljøvernarbeid skal lykkes.

- Vi kan ikke frikjenne kommunene, slik at de bare gjør noe hvis staten stiller opp med penger, men noe midler må de få, sier Aall.

Han påpeker at staten må være tydelig i sine forventninger til kommunene.

- Hvis staten for eksempel forventer at kommunene skal redusere sine parkeringsarealer, er det et sterkt signal, og dette vil være et moment i debatten. De normative virkemidlene betyr noe, mener Aall.

Han trekker fram klimahandlingsplanene som noen kommuner laget fram til 2001. De fikk tilskudd til å lage planene, men der stoppet den statlige interessen. Det ble ikke trukket noen konklusjoner av arbeidet, og erfaringene ble ikke spredt i Kommune-Norge, slik tanken var.

Aall mener at kommunene er viktige nettopp for å engasjere befolkningen, og at de kan tilføre norsk klimadebatt viktige dimensjoner. De kan være pådrivere mot nasjonale myndigheter og bindeledd mellom offentlig og privat sektor. I tillegg er kommunene nødvendige iverksettere av mange av klimatiltakene som kan gjøres innenlands.

Powered by Labrador CMS