Regjeringen tar ikke situasjonen i Øst-Finnmark på alvor

Man har «sagt mykje, men gjær lite». Regjeringen sier stadig at bosetting i Øst-Finnmark er av stor nasjonal og sikkerhetspolitisk betydning. Men det følges ikke opp med prioriteringer i dette statsbudsjettet.

Det er ikke til å forstå når samme regjering gjør en kjempesatsing på Andøya med mange 100 millioner kroner.

Vi kan ikke bygge opp forsvaret samtidig som sykehustilbud, flyforbindelser, kraftforsyning og næringsliv er under press.

Et sterkt forsvar forutsetter et sterkt samfunn å forsvare. Vi kan ikke pakke det inn: Regjeringen tar ikke situasjonen i Øst-Finnmark på tilstrekkelig alvor. Det er ille for oss som bor her, og for resten av landet er det en potensiell katastrofe.

Norge er mer avhengig av Øst-Finnmark enn noensinne. At folketallet går ned, bør bekymre alle. Uten en sterk sivilbefolkning vil forsvaret og politiet få store vanskeligheter med å utføre oppgavene sine. Forsvaret må ha sivile strukturer, infrastruktur og næringsliv. Politiet må ha befolkningens øyne, ører og lojalitet. Skal folk bli værende i forsvaret og politiet, må også partnerne deres ha arbeid og barna framtidsmuligheter.

Regjeringen setter alt dette i spill med sin mangel på handlekraft.

En «superklokke», midler til senter for motstandskraft og 15 millioner til sykkelløpet Arctic Race bidrar fint lite til å løse de fundamentale utfordringene vi står overfor, dersom Norge vil beholde de knappe 25.000 suverenitets-hevderne som fremdeles bor i Øst-Finnmark.

statsbudsjettet 2027

Ordførere skuffet: – Varsel­lampene blinker mot rødt

Man skal ikke sette tiltak opp mot hverandre, har vi lært. Men vi løfter jo litt på øyebrynene når man samtidig med alt som skjer bevilger 520 millioner til et nytt toppidrettssenter.

Spørsmålet regjeringen må stille seg selv er følgende: Har det virket? Svaret er nei. Da må man prøve hardere og lytte mer til de som er til stede i området.

Det er mulig at vår frustrasjon er ekstra stor fordi de siste ukene har gått med til å redde flyplassen i Vardø, når vi egentlig trodde vi skulle se på hvordan regjeringen kunne rette opp et flytilbud i Finnmark som har vært forferdelig dårlig.

Skal vi klappe i hendene over at regjeringen valgte å ikke følge dette hårreisende rådet?

Det blir ikke aktuelt.

Eller kanskje frustrasjonen skyldes at regjeringen virker uinteressert i å bidra når utsiktene til 450 arbeidsplasser ved gjenåpning av gruven i Sør-Varanger blir lansert? Noe som ville gitt Øst-Finnmark er historisk løft.

Eller kan det være det at de 250 millionene som Båtsfjord har tapt på sanksjonene mot Russland, overhodet ikke blir tatt alvorlig av regjeringen? Da snakker vi altså om handling. Sympati er gratis.

Øst-Finnmark trenger kraft, industri, karrieremuligheter og sjansen til å drive samfunnsutvikling. Vi ber om muligheter som står i forhold til våre utfordringer og vårt nasjonale ansvar. Motivasjonen vår for å løse oppdraget er skyhøy. Det er regjeringens ambisjoner som er mangelfulle.

Flere av ordførerne i Øst-Finnmarkrådet er arbeiderpartifolk. Vi har trodd at vi kan påvirke våre partifeller i regjeringen. At de vil høre på oss og tro oss når vi beskriver situasjonen og ikke minst spiller inn gjennomarbeidede løsninger, gang etter gang. Vi må nå innse at lite skjer. Vi forventet mer.

Vær så snill med sukker på: Hvis vi får svar, ikke svar med hva dere har gjort. Tenk helhetlig. Ta grep – vi har gode forslag også på dette som er delt med kommunalministeren. Muntlig og skriftlig.

Det handler om Norge. Det er et spørsmål om beredskap og at Norge skal forutse og kunne bekjempe store og små angrep fra Russland. Vi trenger ikke flere besøk, ikke flere middager, møter og konferanser.

Til slutt: Satsinga på Andøya er fantastisk, det samme gjelder Forsvaret, men effekten forsvinner raskt hvis det ikke bor folk i Øst-Finnmark.