Utilstrekkelig pleie en del av hverdagen

For et par måneder siden fikk jeg en forespørsel fra en kommune om jeg kunne holde innlegg på en fagdag de skulle ha om kvalitet i sykehjem. De hadde kommet til den erkjennelsen at ikke sto like bra til, og de ønsket å starte et forbedringsarbeid. De ønsket hjelp til å beskrive dagens praksis, og det ville hjelpe om jeg kunne vise til at andre kommuner også har samme utfordring.

Bakgrunnen for at jeg ble spurt, er at jeg gjennom mange år har forsket på omsorg i sykehjem, med spesiell fokus på det som ikke er bra. Konklusjonen på forskingen min er at inadekvat pleie og omsorg, overgrep og forsømmelser er del av det daglige livet i sykehjem. Brutal sannhet eller ikke? I denne kronikken vil jeg gi en sammenfatning av doktoravhandlingen min, og vise om konklusjonen holder.

Forsking viser at beboere på sykehjem er spesielt sårbare og i risiko for å bli utsatt for inadekvat pleie og omsorg, overgrep og forsømmelser. Dette fordi de er mer eller mindre avhengig av hjelp grunnet kroniske sykdommer. Særlig gjelder dette beboere med kognitiv svikt og atferdsmessige problemer. Gjentatte rapporter om enkelthendelser indikerer at fenomenet også finnes i norske sykehjem, men det har tidligere vært lite kunnskap om i hvor stor grad dette forekommer.

En overordnet målsetting med forskingen min har vært å bidra til økt kunnskap om inadekvat pleie og omsorg, overgrep og forsømmelser i sykehjem. Fra 16 sykehjem har 616 ansatte besvart et spørreskjema. Jeg har undersøkt utbredelse av ulike typer handlinger rapportert av ansatte, i tillegg til å undersøke mulige faktorer som bidrar til inadekvat pleie og omsorg, overgrep og forsømmelser. Kunnskap om dette vil være nyttig for å utvikle forebyggende strategier og dermed bidra til bedre kvalitet i sykehjem.

Studiens hovedfunn er at beboere i sykehjem utsettes for inadekvat pleie og omsorg av både emosjonell og fysisk karakter, samt forsømmelser. Økonomiske overgrep forekommer også. Totalt rapporterte 91 prosent at de hadde observert en kollega begå minst én slik handling, og 87 prosent rapporterte at de selv hadde begått én av de 20 ulike handlingene opplistet i spørreskjemaet.

Forsømmelser og handlinger av emosjonell karakter var hyppigst rapportert, både som observert og selvutført. Tallet synes å være veldig høyt, men det er viktig å huske at dette gjelder om det er én type handling som er begått en eller annen gang over et lengre tidsperspektiv.

Et noe riktigere bilde får man når man ser på hvilke handlinger som rapporteres som selvutført hyppigere enn én gang i måneden. Da ser vi for eksempel at 3 prosent angir at de har tatt på bleie for å hindre toalettbesøk, 2 prosent har hindret beboer i å bruke alarm/ringeklokka, 2 prosent har snakket respektløst til beboer, 12 prosent har forsømt munnpleien, 3 prosent har unnlatt å gi beboer nok å spise, 15 prosent har latt være å skifte på beboer når det var nødvendig, og 1 prosent har truet beboer med straff.

Når de ansatte skal forklare hvorfor slike hendelser skjer, så er det ikke uventet når den hyppigste forklaringen er underbemanning. Men av «topp seks» handler fire om karakteristika ved beboer (for eksempel beboer er vanskelig, aggressiv, vil ikke ta imot hjelp) og av «topp 15» handler åtte om karakteristika ved ansatte (for eksempel den ansatte er utålmodig, ikke egnet for denne type arbeid, har en dårlig dag, eller har mangel på kunnskap).

Ansatte er stort sett positive til å ville rapportere handlinger begått av kolleger, selv om noen grupper er mer tilbakeholdne, for eksempel de eldste ansatte. Ulike typer inadekvat pleie og omsorg, overgrep og forsømmelser tillegges ulike forklaringsfaktorer. Dette understreker behovet for å undersøke hver av typene separat.

Forskingen min viser at beboere i sykehjem utsettes for inadekvat pleie og omsorg, overgrep og forsømmelser av både emosjonell og fysisk karakter. Også økonomiske overgrep forekommer.

Den høye forekomsten påpeker behovet for å intervenere. Det er fortsatt mangel på oppmerksomhet rundt dette i mange land, også i Norge. En forutsetning for endring, er å erkjenne at problemet finnes, og deretter må det følges opp med handling.

Et viktig element i god praksis er å være i stand til å oppdage inadekvat pleie og omsorg, overgrep og forsømmelser og også å forstå hvilke alvorlige konsekvenser slike handlinger kan ha for beboerne. Når det viser seg at de fleste er positive til å ville varsle om negative/uønskete hendelser, understreker det behovet for å utvikle en organisasjon som tillater (og oppmuntrer) ansatte til å reflektere rundt og stille spørsmål ved praksis som er skadelig for beboerne.

Les Malmedals doktoravhandling her:

http://ntnu.diva-portal.org/smash/record.jsf?pid­diva2:683709&rvn=1