Oslo: Fra toparti- til flerpartisystem

Oslo var før krigen – og i de fleste valgene rett etter – et tilnærmet topartisystem med Arbeiderpartiet og Høyre som de dominerende partier.

Bildet endret seg etter hvert. Oslo ble et utpreget flerpartisystem som har gitt små og nyetablerte partier en sjanse ved å gi dem representasjon, lokalt så vel som nasjonalt.

Høyre har hatt byrådsmakt i Oslo siden 1997. Vil Ap ved høstens valg gjenerobre makten i Rådhuset?

Meningsmålinger så langt gir ikke klart svar. Men hva som er sikkert, er at Ap må ha støtte fra andre partier for å komme i posisjon. Det samme er også tilfelle for Høyre.

Situasjonen var en annen før krigen – og i de nærmeste tiårene etter – da Oslo hadde preg av å være et topartisystem. I mellomkrigstiden stemte rundt 90 prosent på enten Ap eller Høyre.

Andelen sank noe i valgene rett etter krigen, da anslagsvis tre av fire velgere stilte seg bak de to partiene. Toppunktet kom ved kommunevalget i 1959 (85 prosent).

Oslos valgresultater avvek således fra andre fylker, bortsett da fra Finnmark, der det også lenge var to partier som dominerte. Men i nord var det ikke, som i Oslo, to relativt jevnsterke partier. Ap var det store og dominerende partiet.

Bakgrunnen for Oslos avvik var mellompartienes svake stilling. I løpet av de 30 første årene etter krigen hadde mellompartiene en oppslutning i landet under ett på i underkant av 30 prosent. Fram til i dag er den andelen nesten blitt halvert. I Oslo derimot har mellompartiene i hele perioden etter krigen ligget relativt stabilt på rundt 10 prosent.

Til tross for at Høyre og Ap fortsatt er de to suverent største partiene i Oslo, er den samlete styrken utvilsomt blitt svekket. Det skyldes i første rekke nedgangen for Ap. Oppslutningen i Oslo har svingt i takt med Aps styrke på landsbasis, og som oftest et hakk under landsresultatet. Ved de siste valgene har det imidlertid ikke vært noen forskjell av betydning.

Annerledes med Høyre – partiets resultater er alltid bedre i Oslo enn i landet ellers. Særlig var avviket stort før og i tiårene etter krigen. Folk som da gjestet Oslo, undret seg over at her stemte «vanlige folk» Høyre.

Etter den tid har Høyre utvidet sin velgerappell. Høyrebølgen var et tegn på at partiet vant fram i brede kretser.

Ved det siste kommunevalget i 2011 gjorde Høyre det rimelig godt i Oslo (36 prosent). Resultatet var imidlertid bedre på 1950-tallet, til tross for at Høyres landsresultat da lå på i underkant av 20 prosent. Nedgang for så vel Høyre som Ap har skapt tomrom, som har gitt åpninger for små og nyetablerte partier. Oslo har således fra 1950-tallet beveget seg fra et toparti- til et utpreget flerpartisystem.

Oslo har fungert som en støttespiller for nyetablerte partier, blitt de små partiers redningsplanke. Det er særlig tydelig når det gjelder representasjon på Stortinget. Rødt – eller daværende Rød Valgallianse – fikk sin første, og til nå eneste, innvalgte stortingsrepresentant fra Oslo i 1993 (Erling Folkvord).

20 år etter ble Miljøpartiet de Grønne for første gang representert på Stortinget med en kandidat fra Oslo. I tillegg fikk to nyetablerte partier – SF og Anders Langes Parti/Fremskrittspartiet – tidlig et fotfeste i Oslo.

Av SFs to stortingsrepresentanter i 1961 – og Frps to i 1985 – kom den ene fra Oslo.

Dessuten, da Frp falt ut av Stortinget i 1977, var ikke partiet uten folkevalgte. Partiformann Carl I. Hagen var bystyrerepresentant i Oslo, og med basis i Rådhuset holdt han liv i partiet.

Mer enn det, Oslo har fungert som en døråpner for små partiers vei til den utøvende makt. I Oslo ble det etablert et formalisert samarbeid mellom SV og Ap – og mellom Frp og Høyre – mange år før det samme skjedde i rikspolitikken. Det har sammenheng med at de to fløypartiene har oppnådd gode valgresultater i Oslo.

SV får som oftest bedre valgresultater i Oslo enn i resten av landet. Ved valget i 1991 ble resultatet særlig godt (14 prosent) og klart bedre enn landsresultatet. Med dette valgresultatet i ryggen ble SV invitert til byrådssamarbeid med Ap (1992–95). Det var 13 år før etableringen av det rødgrønne regjeringsalternativet.

På høyresiden skjedde et formalisert samarbeid enda tidligere enn på venstresiden. Over 20 år før den blåblå regjeringen ble dannet, hadde Frp vært alliert med Høyre i felles byråd (1990–1992). Det hadde sammenheng med et usedvanlig godt valg i 1987, da Frp for første gang fikk en tosifret oppslutning, og få steder gjorde partiet det bedre enn i Oslo (18 prosent).

Valget i 1987 var landets første innvandrervalg, den første gang innvandring var et brennbart valgkamptema. Best gjorde Frp det da i Groruddalen, der andelen innvandrere er størst. Oppslutningen her ble i 1987 på over 20 prosent. Med tanke på at flest innvandrere bor i Oslo, lå det i kortene at Frp hadde en lys framtid i Oslo. Utviklingen tok imidlertid et annet løp.

Oslo har utviklet seg fra å være en av Frps beste valgkretser til å bli en av de dårligste. Fra tusenårsskiftet har Frp ved alle valg gjort det dårligere i Oslo enn i landet ellers – motsatt av hva som var tilfelle i perioden forut.

Tilbakegang for Frp til tross; små og nydannete partier har ofte opplevd sine gjennombruddsvalg i Oslo. Men at de så pass ofte har lyktes med å bli representert på Stortinget, har utvilsomt også sammenheng med at ingen fylker har så mange plasser på Stortinget som Oslo.