Mens vi venter

Før jul la Oslos ordfører Fabian Stang fram forslag til nytt regjeringskvartal, for egen regning. Ideene ble først tegnet ned på en serviett, deretter fikk han hjelp av et arkitektkontor, som laget mer elegante skisser og fotomontasjer.

Forslaget fikk spalteplass i riksmediene, der Stang nærmest unnskyldte sitt behovet for å ha synspunkter om regjeringskvartalets arkitektoniske løsninger. – Jeg innser at det er litt problematisk for meg å mene noe veldig tydelig om dette så tidlig i prosessen. Men noen ganger får jeg ideer, og jeg lot meg friste til å sette denne på papiret, sa han.

Stang var nøye med å understreke at verken Høyre, kommunen eller bystyret står bak forslaget, og at ikke én kommunal krone har gått med til arbeidet, som var hans personlige prosjekt.

Stemme fra folkedypet

I hvilken grad Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Statsbygg eller andre involverte aktører har kastet særlig blikk på Stangs forslag, vet jeg ikke. Et råd til byggebyråkratene er likevel å ta denne typen initiativ på alvor, og se nærmere på hvilke behov handlingen uttrykker.

I tilfellet med servietten var ikke Fabian Stang ordfører, men en stemme fra folkedypet. Det samme folkedypet som har et aktivt og engasjert forhold til sitt eget bysentrum, og som fremdeles føler seg sterkt berørt av hendelsene rundt 22. juli.

Å få være med å dele tanker rundt en situasjon, tolke og uttrykke nye muligheter for steder man kjenner, bruker og er opptatt av, virker terapeutisk for den enkelte og fungerer som et verktøy for bearbeiding av kollektive minner. Samtidig er det også en stadig mer anerkjent metode i byutvikling og i endrings- og transformasjonsprosesser.

I et nylig intervju i Aftenposten forteller by- og regionplanlegger Kristina Frestad Jørgensen i Drammen kommune om hvordan deltakende planlegging og midlertidige tiltak kan gi et viktig åndedrag til et område – en måte å rette oppmerksomheten mot et sted som trenger det, eller puste liv i steder som av ulike årsaker ligger ubrukt.

Ved bruk av midlertidige aktiviteter som verktøy, skjer det noe mens vi venter på at selve den planlagte utviklingen kommer i gang. Statsbygg, som selv har god kompetanse på slike prosesser, blant annet gjennom satsingsprosjektet Kryss (www.kryss.no), skriver saktens på egne nettsider om hvordan kulturplanlegging er en mer sensitiv tilnærming til byutvikling og bypolitikk.

I tilfellet Høyblokka og Y-blokka trenger vi alt vi har av sensitive tilnærminger. Vi trenger mer enn rasjonalitet, økonomi og teknisk standard før beslutningen skal tas.

Se, forstå og delta

Under arrangementet Oslo Åpne Hus, høsten 2013, åpnet Statsbygg Høyblokka for befolkningen. Køene vokste seg timelange. Det sier noe om behovet for å se, forstå og delta, og om engasjementet som befinner seg der ute. Ved å låne grep fra kulturplanlegging og midlertidige tiltak, kan man se for seg en hel rekke måter å invitere befolkningen med på. Det kan være små, varsomme aktiviteter som gradvis kan bidra til åpne opp kvartalet rundt Grubbegata og fylle området med ny mening, aktivitet og trygghetsfølelse – framfor mørke, sorg og terror.

Involver bildekunstnere, musikere, dansekunstnere, poeter og forfattere. Bruk studenter, barn og ungdom. Engasjer både etablerte og mer uetablerte arkitekter og grupper som allerede har vist engasjement for denne typen prosjektvirksomhet. Spill på omgivelsene; stillaser, sperringer, bruk de tomme rommene, inne som ute. Lån ideer fra andre steder og byer og se hvordan disse har bearbeidet kollektiv sorg i etterkant av katastrofer som har rammet offentlige rom. Få flinke kommunikatorer med i ulike prosjekter, og inviter til åpne idékonkurranser der befolkningen i fellesskap kan få være med og si sitt. 

Dialog med innbyggerne

Én av utfordringene til staten er å skape konsensus om bygging eller rivning, men en slik konsensus bør, i dette helt spesielle tilfellet, ikke bare forankres i fagmiljøene. Både unge og gamle, utdannete og ikke-utdannete bør få kanalisert sine stemmer. Disse stemmene bør legges ved de faglige rapportene og vurderingene. Ulike interesser skal avveies, men i dette tilfellet handler det likevel vel så mye om et nasjonalt traume som skal behandles, der innbyggerne kan være nyttige å gå i dialog med.

Tidligere fornyingsminister Rigmor Aaseruds uttalelse om at «et bygg bare er et bygg» kommer til kort. Arkitektene har ikke svaret på alt, og planprosessen vi er inne i, bør kunne brukes mer strategisk enn det regjeringen og Statsbygg foreløpig viser takter til.

Høyblokka, som ett av våre fremste symboler på demokrati og velferd, tilhører oss, og beslutningsprosessene vil trolig tjene på å være mer inkluderende. Ikke nødvendigvis for å finne den beste bygge- og planløsningen, men som et verktøy for at vi i fellesskap kommer oss videre, og som et grep for å få befolkningen til å kjenne eierskap til egen by.