«Alle» vil ha de frivillige med

Politikere på alle nivåer snakker nå om flyktninger og bruk av frivillige omtrent i samme åndedrag. Og det er ingen tvil om at de frivillige trengs. Allerede skorter det på integreringen i mange lokalsamfunn, og utfordringene blir ikke mindre når nye 18.000 skal bosettes neste år.

Samtidig har lysten til å bidra nådd nye høyder. Landet rundt har frivillige spontant stilt opp for å hjelpe til på asylmottak, mange gjennom aksjonsgruppen Refugees Welcome to Norway, som har fått lokale avleggere over hele landet og nå er i ferd med å etablere en formell organisasjon.

Røde Kors rapporterer om 12.000 nye frivillige denne høsten, mot 42.000 fra før.

Et spekter av aktiviteter er i gang, fra teatergrupper til norsktrening i samtalegrupper, der nordmenn og nyankomne møtes og relasjoner bygges.

Men det er potensial for mer. Enda flere vil stille opp hvis de finner en kanal for sitt engasjement. Samtidig må de som allerede gjør en innsats, ivaretas på en måte som gjør at engasjementet ikke brenner ut.

Her har de etablerte organisasjonene en rolle å spille. Det gjelder ikke bare de ideelle, men også de som i utgangspunktet driver arbeider for «egen flokk», som idrettslag, kirker og fagforeninger, der det meste av norsk frivillighet utføres. Åpner de seg for nye innbyggere, kan de bidra både til integrering og til rekruttering og fornyelse i egne rekker.

De 100.000 lagene og foreningene vi har i landet, kan spille en nøkkelrolle i integreringen, tror deres paraplyorganisasjon Frivillighet Norge. Et nyttig tiltak de har bidratt med, er nettportalen frivillig.no, der organisasjoner med oppdrag og frivillige kan finne hverandre.

En annen aktør på feltet er de om lag 400 frivilligsentralene, som for en stor del rekrutterer uorganiserte frivillige. Deres framtid er imidlertid usikker, idet mange kan miste støtten når det øremerkete statstilskuddet skal overføres til kommunenes rammetilskudd. Ikke minst i de mindre kommunene, hvor de store organisasjonene ikke er til stede med sine flyktningguider og leksehjelpere, kan frivilligsentralene spille en viktig rolle i integreringsarbeidet.

Det mangslungne engasjementet for frivillighet trenger ikke å støpes i én form i hele landet. Men det ropes på koordinering og på langsiktighet og forutsigbarhet i arbeidet. Her må kommunene finne sin rolle. Det trengs både involvering og penger.

«Alle vil ha kake, men ikke alle vil bake», sa generalsekretær Stian Slotterøy Johnsen i Frivillighet Norge, da de og KS nylig arrangerte Frivillighetskonferansen 2015.

Han viste til en undersøkelse der nesten alle kommuner som hadde svart, sa at de ønsket styrket samarbeid med frivilligheten, men bare 40 prosent ville prioritere ekstra ressurser til dette.

Frivilligheten må organiseres. Det ligger i kortene at de frivillige bidrar etter lyst og evne, at de trenger oppfølging, og at de vil ha oppgaver som føles meningsfulle. Organisering koster.

Også de store organisasjonene trenger ekstra ressurser for å integrere nye innbyggere inn i sine aktiviteter. Dette må kommunene ta inn over seg. De må dessuten skaffe seg oversikt over organisasjonslivet i egen kommune, invitere dem inn og finne ut hva de ønsker å samarbeide om og bidra med.

Kommuner som måtte henge fast i det gamle synet om at frivillige er en ressurs de kan «bruke» der de selv finner det for godt, må endre ståsted.

Som rådmannsutvalgets leder Tor Arne Gangsø uttrykte det på Frivillighetskonferansen: – Vi snakker ofte om å ta i bruk frivillige, men den store utfordringen ligger i å slippe dem til. Det er der kraften ligger.