Skole-Norge må ha forutsigbarhet

Jeg føler meg trygg på at kloke parter alltid finner kloke løsninger. Det betinger at både KS og lærerorganisasjonene har samme forståelse på fem områder av hvilke utfordringer skolen har. Staten må inviteres av partene til å akseptere samme forståelse og deretter inngå som del av løsningen.

1. Pedagogers svake lønnsvekst

Fra 1. mai 2004 ble lærerorganisasjonene mot sin vilje overført fra staten til KS som forhandlingsmotpart. Motstanden bunnet blant annet i frykt for at kommunene skulle justere lærerlønna ned mot øvrige ansattegrupper.

TBU viser at lønnsveksten for lærere har vært merkbart lavere i perioden 2005–2013 enn snittet for kommunesektoren. Lærerorganisasjonene har slik sett fått rett i sin skepsis mot KS.

Den første forståelsen må derfor være at lærernes lønnsutvikling har vært for svak, og må merkbart styrkes i de kommende lønnsoppgjør. Dette må avtales særskilt, og KS må allerede ved dette lønnsoppgjøret vise en reell vilje.

OECDs rapport «Education at glance 2012» er i så måte en vekker. I Norge er det 19 prosent lønnsforskjell mellom begynner- og topplønn for lærere i videregående skole, 24 prosent i grunnskolen, mens det er 60 prosent i OECD-området. Mens lærere i videregående skole i Norge har en topplønn som er kun på knappe 70 prosent av snittlønna for andre grupper med samme utdanningslengde, ligger den i Finland nesten 10 prosent over!

2. Behold en ytre ramme for undervisningstid

Den andre forståelsen deler nok KS og lærerorganisasjonene: Kommuneøkonomien er presset, og det har også rammet skole. KS har vist til at statens ambisjoner på lovpålagte tjenester ikke følges opp med tilstrekkelig statlig finansiering. Dette gjelder også skole.

Lærerne er redd for en ny arbeidstidsordning kan medføre at en underfinansiert kommune sikrer elevenes timer ved å pålegge ekstra arbeid for lærerne. Jeg deler en slik bekymring. En ny og «varig» arbeidstidsordning må derfor bygge på at ingen lærere skal kunne pålegges mer enn 19 klokketimer undervisning som snitt for et skoleår på 38 uker (med redusert leseplikt for blant annet kontaktlærere).

3. En forutsigbar finansiering av grunnopplæringa

Som en konsekvens av den andre forståelsen, må en tredje forståelse på plass: Når staten har ambisjoner for skolen og kunnskapssamfunnet, må den samtidig skape forutsigbarhet for at kommunesektoren kan oppfylle statens ambisjoner. Staten har lovpålagt kommunene å ha fireårige økonomiplaner for sin virksomhet. Det er et underlig styringssignal at ikke staten selv har slike forpliktende fireårsplaner med blant annet rammefinansiering av kommunesektoren inkludert undervisning.

Jeg vil foreslå at KS og staten inngår en avtale som årlig justerer rammen for undervisning slik at skolens relative andel av rammeoverføringer sikres et forsvarlig nivå.

4. Tillit gir energi – kontroll tar energi

Den fjerde forståelsen bygger på hva en av verdens mest anerkjente skoleforskere har postulert i sin bok «All Systems Go!». John Fullan hevder blant annet at gode læringsresultater er mulig der dyktige lærere sammen med gode skoleeiere gis handlingsrom til å ta ut potensialet. Skoleeierne må gi skolelederne den nødvendige frihet (styringsrett) til å organisere læringsressursene og mobilisere kompetanse. Skolelederne må gi lærerne frihet til å organisere sin gode undervisning som del av en kollektiv læringskultur.

Slik tillitsskaping bygger en kollektiv læringskapasitet i norsk skole og gir flere elever gode mestringsopplevelser. Denne friheten må tillate at noe av årsverket fortsatt kan utføres utover bundet arbeidstid og kompenseres. En ytre tidsramme må likevel være på plass. Skoler som har noe mer enn 33 timer bundet tid i uka, har erfart at økt samarbeidstid på skolen gir bedre læringsresultater.

5. Elevene skal møte profesjonelle lærere

Den femte og siste forståelsen må ta utgangspunkt i elevenes rett til å bli undervist av fagfolk. Det kan ikke godtas at den som skal gi et menneske en grunnleggende trygg og god start på et langt liv mangler profesjonsutdanning.

Rekruttering av lærerstudenter er urovekkende svak. Dette, sammen med en stor avgang på lærere de kommende år, tilsier en mangel på over 11.000 lærere om snaue fem år. I snitt kan hver 5. elev få storparten av sine timer undervist av ufaglærte. På enkelte skoler i Distrikts-Norge vil over halvparten av elevene kun forholde seg til ufaglærte. Dette er dramatisk og må være totalt uakseptabelt for våre nasjonale skolemyndigheter, som krever kvalitet i opplæringen. Her må KS, de ansattes organisasjoner og staten sammen bli enige om tiltak som virker.

Det er over 38.000 lærerutdannete i andre yrker/bransjer i dag. Ved å tilby langt bedre lønns- og arbeidsvilkår og bedre karriereveier, kan skolen få tilbake flinke fagfolk. Videre bør man tilby praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) til fagfolk i andre yrker og få flere lærere til å stå utover fylte 62 år gjennom attraktive seniortiltak. Rekruttering av nye søkere til lærerutdanningen skyter nok fart dersom årets tariffoppgjør gir de riktige signaler.

Da må det handles klokt nå – av alle parter som kun vil skolen vel!