Sjokoladepålegg nå!

Som småbarnsfar lærer man seg en del triks. Spør aldri et barn om hva det vil ha på maten. Da får du garantert til svar et pålegg du ikke har. Reduserer du valget til ost eller syltetøy oppnår du to ting: Du unngår maset om sjokoladepålegg, og barnet blir likevel lykkelig over å ha innflytelse på beslutningsprosessen.

Disse enkle mekanismene skjønte for eksempel strategene bak den danske kommunestrukturreformen. Først ble mulighetsrommet innsnevret. Hvorvidt man skulle ha en omfattende strukturreform eller ikke, var ikke på dagsorden. Men kommunene fikk delta i beslutningsprosessen; de fikk reell innflytelse på hvilken eller hvilke kommuner de ville slå seg sammen med. Og vips var oppmerksomheten snudd fra det overordnede spørsmålet til altoppslukende lokaliseringsdebatter.

Forskeren Runar Døving hevder at det var nettopp den samme logikken som lå bak beslutningen om å slå sammen Statoil og olje- og gassvirksomheten til Hydro. Denne diskusjonen har knapt nærmet seg noen innsiktsfulle vurderinger av om sammenslåing er fornuftig eller ikke i et næringspolitisk perspektiv. Men det har stormet rundt navnevalget. Og dermed er det som kunne ha blitt en vanskelig politisk nøtt, blitt en folkelig og engasjerende diskusjon om hva den forvokste oljebabyen skal hete. I neste omgang kan vi se fram til opprivende og lokalt mobiliserende debatter om hvem som skal lede hva, og ikke minst hvor de sentrale arbeidsplassene skal ligge.

I den danske diskusjonen om strukturreform er det mulig å kjenne igjen en annen mekanisme fra oppveksten. Før moderne barnepedagogikk kom inn i bildet, hadde vi frie valg av lag i gymtimene. Det førte selvsagt til at de samme tre ble stående igjen i en krok som de evige sistevalgene. I hver gymtime. Fra første til sjette klasse. Når alle de andre kommunene i Danmark hadde funnet seg partnere sto det én igjen. En kommune som i sine glansdager hadde egen avdeling for studiebesøk fra fjern og nær. Selve stjerneeksempelet på hvordan en kommune kunne drives like effektivt og strømlinjeformet som en moderne næringslivsbedrift. Men det var før Farum kommune ble vist fram uten klær; i bunnløs gjeld og med et rykte mer frynsete enn en norsk eiendomsmekler.

I diskusjonen om en norsk strukturreform har vi prøvd ut en helt annen psykologi; belønningsmotivasjonen. Spørsmålet har ikke vært om vi skal ha en reform eller ikke, eller et valg om hvem som vil slå seg sammen med hvem. Spørsmålet har vært: Hvor mye må vi legge inn av goder for at du skal se det som attraktivt å slå deg sammen med nabokommunen. Fra barneoppdragelsen vet vi at denne strategien både har uheldige bieffekter og sjelden er bærekraftig over tid. I tillegg blir det fort ganske dyrt.

Selv om sammenligningen mellom barn og norske kommuner halter på vesentlige punkter, kan det likevel være noen grunnleggende likhetstrekk. Kommunene er selvstyrte autonome enheter, men rammene er sterkt begrenset. Enten i form av lover som innskrenker eller pålegger, eller i form av penger som er formålsbestemt fra avsenderen. Selv med en betydelig vekst i de såkalt frie inntektene de siste årene, skal vi huske på at pengene i stor grad allerede er disponert som lønnsutgifter til de ansatte. Slik sett er det mulig å hevde at de lokalpolitiske frihetsgradene er redusert til en årlig sum med lommepenger.

Som voksen kan du velge å spise sjokoladepålegg hele tiden. Men det er de færreste som velger å gjøre det, selv om utvidelsen av norske førtiåringers livvidde de siste tiårene kan tyde på en litt uheldig utvikling her. Den friheten har ikke norske kommuner. Mye tyder på at så lenge vi ser det som et mål å opprettholde en såkalt finmasket kommunestruktur - hva nå det måtte bety - begrenser vi også vårt eget mulighetsområde. Det blir krevende å få overført nye oppgaver av noen reell betydning fordi kommunenes størrelse alltid vil bli brukt som et vesentligmotargument. Og det blir vanskelig å få innført selvstendiggjørende mekanismer som friere beskatningsrett.

Poenget med det siste er ikke at alle kommuner bør heve de lokale skattene, men at muligheten til å gjøre det - eller ikke gjøre det - vil styrke lokaldemokratiets posisjon i betydelig grad. Det vil gjøre det viktigere å delta i lokale valg, og det vil utvide den lokale mulighetsmenyen.

Derfor er det nettopp dette som bør være den viktigste strategiske diskusjonen for norsk kommunesektor: Hvordan kan vi manøvrere oss inn i en posisjon hvor vi kan velge å spise sjokoladepålegg, og ikke hele tiden bli avspist med ost eller syltetøy?