Debatt
Science Fiction i eldreomsorgen
Hagenutvalget tegner et interessant bilde av fremtidens behov i eldreomsorgen. Men velferdsteknologi blir, i motsetning til i Danmark, sett på som science fiction.
Vi kommer til å trenge 130.000 nye årsverk i eldreomsorgen fram mot 2050. Samtidig viser tall fra Delta at stadig færre ungdommer vil bli helsefagarbeidere. Det er et regnstykke som ikke går opp uten stor innvandring, eller som Hagenutvalget foreslår: En ny pårørendepolitikk.
Utvalgets rapport om omsorg og innovasjon handler mye om hvordan pårørende skal ta seg mer av familiens omsorgstrengende, og da særlig de eldre. Omsorgslønn står sentralt. Også et utvalg som legger fram sin rapport til høsten, er opptatt av omsorgslønn. Kaasautvalget skal komme med forslag til hvordan pårørende skal kunne kombinere omsorgsarbeid med yrkesarbeid. Det betyr kanskje at regjeringen har innsett at vi ikke får nok folk til å takle fremtidens omsorgsoppgaver.
Allerede nå gjør pårørende en stor innsats. Det er ikke slik at vi har overlatt all omsorg for våre gamle til det offentlige. Omtrent halvparten av den hjelpen og omsorgen som gis til eldre, gis av pårørende. Når eldre kommer på sykehjem, dropper innsatsen fra pårørende drastisk, naturlig nok. Pårørendepolitikk høres fint ut, men det er vel grunn til å frykte at det betyr at flere kvinner skal pleie sine gamle og syke enda mer, dog med litt kompensasjon fra staten.
Teknologi i eldreomsorgen blir i dag ofte symbolisert ved en liten robotsel som eldre ved Bjønneåsen bo- og behandlingssenter på Nøtterøy får ha på fanget. Så langt er dette den eneste i landet, og den fungerer godt til å roe mennesker med demens.
Den ene robotselen kan symbolisere teknologiangsten i omsorgssektoren. Kanskje har noen flere bestilt sel, men antakelig ikke uten mange studieturer og myeutredning.
Teknologi, også robotteknologi, i eldreomsorgen er arbeidsbesparende verktøy. Det er ingen grunn til å vente på utredninger. Det finnes produkter som kan settes rett inn på sykehjemmene. Støvsugerroboter er én ting. Japanske toaletter som vasker, spyler og tørker er en annen. GPS til demente er en tredje. Smarthus med fallsensorer og all mulig hjelp til å huske, er det fjerde.
Så finnes det hjelpemidler hvor man må ta en etisk vurdering. Dusjemaskin synes noen er drastisk. En automatisk spiseskje kan virke litt samlebåndsaktig. Men trolig er alt sammen hjelpemidler vi vil venne oss til ved å bruke dem – som vi har gjort med mobil, GPS og PC-er
I Danmark har de kommet mye lenger. Ved et besøk i Odense i fjor møtte jeg Henning Seiding som er direktør i Welfare Tech Region. Det er et robotlaboratorium som eies av universitet, kommuner og regioner. Danskene synes det haster med å komme i gang med velferdsteknologi.
– Det blir flere eldre og færre ansatte. I Danmark har vi en krise. Det er ikke økonomi til å gi god nok service til borgerne. Vi er nødt til å jobbe hurtigere og bedre med færre medarbeidere, sa Seiding.
Den danske stat har satt av 3 milliarder kroner i et teknologifond, og brukbare tekniske løsninger er i ferd med å sive ut til sykehjem og andre institusjoner. Særlig yngre funksjonshemmede mennesker setter stor pris på den friheten ny teknologi gir dem.
I Norge har vi økonomi til å gi god service. Men vi er i samme situasjon som Danmark når det gjelder demografisk utvikling. Og vi får ikke nok ungdom til å gå inn i omsorgsyrker. Mer bruk av teknologi kan gjøre omsorgsjobben mer interessant og mindre slitsom.
Kanskje trenger også vi et teknologifond. Hagenutvalget foreslår det. Men det går an å sette i gang uten klarsignal fra staten.
Bærum er så smått i gang. «Fru Paulsen» har en demonstrasjonsleilighet med trygghetsteknologi ved Hennie Onstad eldresenter. Den er utviklet av SINTEF og Abilia. Liksombeboer Fru Paulsen får her en høyteknologisk hverdag som gjør at hun klarer seg bedre og lengre hjemme. Og hvorfor gjør Bærum dette?
– Hver fjerde ungdom i Bærum må velge å jobbe innen pleie og omsorg dersom vi skal klare å opprettholde dagens omfang og innretning på våre pleie og omsorgstjenester, sier omsorgsleder Kristin Standal til Mandag Morgen.
Det sier seg selv at det er utopisk. Det haster med alternative løsninger.
Hagenutvalget har ingen hast med å utvikle velferdsteknologien. Men kanskje politikerne som skal behandle saken videre, bør ha det?