Hvorfor er det så vanskelig å redusere antallet kommuner i Norge?

Det er velkjent at politikerne på nasjonalt nivå ønsker seg færre og større kommuner i landet. Like kjent er det at innbyggerne er lite tilbøyelig til å ønske at deres kommune skal bli slått sammen med en eller flere nabokommuner. Siden Stortinget vedtok den siste runden av sammenslåinger i Norge i 1994 - de såkalte inneklemte bykommuner - vedtok politikerne samtidig at fra nå av skulle sammenslåinger av kommuner skje på frivillig basis etter folkeavstemninger. De fleste folkeavstemningene har endt med et NEI. Fra 1995 til 2008 er det bare 5 eksempler - alle mellom 2002 til 2008 - på sammenslåinger. Et av de besynderlige eksemplene er sammenslåingen av Skjerstad kommune med Bodø kommune. Samtlige partier i Skjerstad kommunestyre gikk inn for sammenslåing, mens folkeavstemningen gave et flertall på to - 2 - stemmer. Spørsmålet vi stiller her er hva er grunnen til denne folkelige motstanden?

Siden 1990 har det med jevne mellomrom vært gjennomført undersøkelser der spørsmålet om ulike lokalpolitiske preferanser har vært tema - deriblant preferanser for endringer i kommunestrukturen. Når spørsmålet stilles prinsipielt og generelt om vi har for mange små kommuner i landet, er det omkring 50 prosent som er enig. Men straks spørsmålet formuleres slik at det gjelder om den kommunen en selv bor i og skal slås sammen med en eller flere av nabokommunen, faller enigheten til omkring 30 prosent. Det er lett å forstå politikernes ønske om billigere drift av kommunen gjennom utnyttelse av stordriftsfordeler. I store kommuner brukes det mindre penger pr. innbygger til administrasjon, og produksjon av tjenester er mer kostnadseffektiv, både med hensyn til kvaliteten en ønsker på tjenestene og antallet tjenester kommunen kan tilby.

- Om rådmannen og de andre i administrasjonen styrer 2.000 eller 10.000 innbyggere betyr lite, men blir billigere pr. innbygger.

- Små skoler må ha flere lærere pr. elev enn store skoler.

- I små kommuner får hjemmehjelperne fort kapasitet til overs.

Slike eksempler på at større kommuner kan utnytte sine ressurser mer kostnadseffektivt kan mangfoldiggjøres og selv om de enkelte kostnadsgevinster ikke behøver å være veldig store, vil summen kunne bli betydelig ved felles drift.

Det sentrale poenget her er at innbyggerne i små kommuner ikke ser dette som det viktige problemet. Faktisk er det slik at motstanden mot sammenslåinger av kommuner øker med synkende antall innbyggere. Det er i småkommunene opposisjonen mot sammenslåinger er sterkest. Det er i de kommunene der de nasjonale politikerne ser størst behov for sammenslåing at motstanden mot sammenslåinger er sterkest. Grunnen til opposisjonen i små kommuner er også i og for seg enkel, men langt fra basert på en urimelig og ufornuftig tankegang. Når man undersøker begrunnelsen for opposisjonen mot sammenslåinger, er den basert på en antakelse om at de tjenester som små kommuner leverer faktisk er bedre enn de en større sammenslått kommune ville kunne tilby. Dette må selvsagt ikke forstås slik at den faktiske kvalitet eller kvantitet er bedre i små kommuner, men at befolkningen i småkommuner er mer homogene enn i store, og at den opplevde kvaliteten er bedre. Opplevd kvalitet er først og fremst er basert på kjennskap til tjenesteyterne, og nærhet tiltjenestene. Dersom innbyggerne i småkommuner frykter at det er preferansene til innbyggerne i den store nabokommunen som kommer til å dominere etter en sammenslåing, er det kanskje grunn til å være skeptisk. Selv om de tjenestene innbyggerne mottar i små kommune ikke er skreddersydde for den enkeltes preferanser, kan det alltid bli verre. Nærhet og muligheten for å gi uttrykk for misnøye kan også være enklere i en liten enn i enn stor kommune. Tilgjengeligheten til de ansvarlige er antakelig opplevd som større i små enn i store kommuner. Dette leder over til spørsmålet om tilliten til politikerne i store ogsmå kommuner, og igjen er det grunn til å legge vekt på det nære og gjenkjennelige. Tilliten til politikerne, partiene, kommunestyret, ordføreren er større i små kommuner enn i store. Dette må selvsagt ikke forveksles med dyktighet, kompetanse eller profesjonalitet, men ses på som et uttrykk for tilfredshet med nærhet og kjennskap.

Men denne opinionsfordelingen - større tilfredshet både med tjenester og politikere med minkende kommunestørrelse - antyder at argumentasjonen om fordelene med store kommuner knyttet til økonomiske stordriftsfordeler ikke påvirker opinionen på den måten som utrederne og planleggerne forutser og håper på. Kanskje er det andre forhold - løfte om det nye, hva man vil forbedre av tjenester og ytelser - som bør vektlegges når man skal overtale innbyggerne til å ønske seg et tettere samspill med nabokommunene - enten det er ved samarbeid eller sammenslåinger.

Skrevet av: Per Arnt Pettersen