Debatt
Fra Christiania til Stor-Oslo gir regionreformen svaret?
Trolig er det rundt Oslofjorden behovet for regionale løsninger er størst. Kanskje kommer de mest håndfaste resultatene av regionreformen her?
Det er i år 60 år siden Stortinget vedtok at daværende Aker og Oslo kommuner skulle sluttes sammen til en ny storkommune. Vedtaket markerte den foreløpige slutten på en diskusjon som formannskapet i Oslo hadde reist mer enn 30 år tidligere. Byen hadde vokst ut over sine grenser, og det var behov for å finne fram til gode, regionale løsninger på storbyområdets felles utfordringer.
Temaet var sentralt i Harald Hals´ legendariske plan «Fra Christiania til Stor-Oslo» i 1929:
«Hvor omhyggelig de lokale myndigheter enn regulerer forholdene innen sitt distrikt, kan de allikevel ikke vente å oppnå et - i regionale henseende - heldig resultat, om de ensidig bare ser hen til dette. Det kan ikke undgåes at en rekke individuelt utarbeidede lokalplaner - de være så gode de vil hver for seg - dog vil utgjøre et lite tilfredsstillende hele, når de sammenslåes.» (Harald Hals 1929, s. 39)
Samordningsproblemene er enda mer aktuelle i dag. Det sentrale Østlandet er inne i en sterk befolkningsvekst som kommer til å fortsette. De siste 20 årene har folketallet i Oslo og Akershus økt med over 200.000, og det ventes minst like mange nye innbyggere de kommende 20 årene.
Planleggings- og styringsoppgavene er formidable: Hvor bør alle menneskene bo, arbeide, gå på skole og utøve fritids- og kulturaktiviteter? Hvordan kan transportbehovene dekkes, uten at framkommeligheten på vei og bane korker seg fullstendig? Og hvordan skal aktivitetsøkningen foregå på en måte som ivaretar klimahensyn, bevarer grønnstruktur, dyrket mark og tilgang til sjø og mark?
Disse samfunnsmessige oppgavene stiller fundamentalt andre krav til forvaltningssystemets styringskapasitet enn det systemet som ble nedfelt for snart 60 år siden. Det dreier seg om å finne fram til gode transportsystemer og et godt utbyggingsmønster innenfor det mest sentrale storbyområdet, som innrammes av triangelet Lillestrøm-Ski-Asker, med Oslo i sentrum. Men Oslo-regionen består også av en rekke større og mindre byer og tettsteder som er integrert i et felles transport- og arbeidsmarked, og som omfatter Østfold-byene, Drammen og deler av Hadeland og Ringerike.
Partene i regionen er enige om at det er behov for en mer potent regional mekanisme for å avveie de mange kryssende hensynene. Men til tross for enighet om reformbehovet, utfordres løsningene også her. Først og fremst innenfra: Hittil har de berørte kommuner og fylkeskommuner ikke klart å bli enige om løsningen, bare problemene. Det kan se ut som om frykten for å tape på forandring gjennom reformer er større enn troen på de forbedringer og gevinster som kan utløses.
Og selv om Oslo-regionens kommuner og fylkeskommuner skulle klare å samle seg om en løsning, kan den møte motbør på nasjonalt plan. Da Stortinget i 1996 behandlet stortingsmeldingen om kommune- og fylkesinndelingen, advarte flertallet mot å etablere en forvaltningsenhet som kunne framstå som en «mammut» sammenlignet med resten av landet. Frykten for nasjonal ubalanse i form av en sterk Oslo-region, kan blokkere løsninger som regionen selv måtte ønske for å kunne ivareta sine oppgaver bedre.
I denne situasjonen vil taperne på lang sikt være 1 til 1,5 million innbyggere. Jo lenger politikerne i regionen diskuterer hva slags forvaltning som skal utformes, desto lengre tid tar det før de store og vanskelige regionale avveiningene blir satt på dagsordenen og finner sin avklaring. Spørsmålet om kollektivløsning på Fornebu har versert i ti år og er ennå ikke avsluttet. Skal framtidas mange regionale spørsmål av tilsvarende format håndteres på samme måte?
Og jo lengre tid det tar før det etableres en legitim demokratisk mekanisme for å avveie alle de konkurrerende hensynene, desto større er sannsynligheten for at utbyggingspolitikken skritt for skritt summerer seg opp til et utbyggingsmønster som gjør det vanskeligere forframtidige generasjoner av lokal- og regionalpolitikere å skape en velfungerende Oslo-region.
De øvrige landsdelene vil tjene og ikke tape på en mer velfungerende Oslo-region. Derfor bør det være nasjonal velvilje overfor anmodninger om å utstyre innbyggerne i Oslo-regionen med en lokal- og regionalforvaltning som kan forbedre den offentlige ressursutnyttelsen, stimulere næringsutvikling og verdiskaping og ta bedre vare på natur og miljøkvaliteter. Oslo-regionen blir ikke en mindre «mammut» i nasjonal sammenheng ved at den fortsatt skal splittes opp gjennom enn administrativ inndeling og oppgavefordeling som gjør det vanskeligere for regionens folkevalgte å levere gode, offentlige løsninger.
Men en slik nasjonal forståelse krever også at Oslo-regionens politikere viser magemål i sine regionale ambisjoner. Muligheten til å realisere en god forvaltningsløsning i overskuelig framtid kan forspilles, hvis den framstilles som et territorialkrav som svekker muligheten til å etablere en funksjonsdyktig regional forvaltning for de gjenværende delene av Østlandet.